Kommentar

«Ora et labora» – be og arbeid – lød oppsummeringen av benediktinerordenens interne regler, fastsatt for halvannet årtusen siden i et kloster på Monte Cassino, som kan ses gjennom venstre bilvindu for den som suser avgårde på motorveien sørover fra Roma.

Munkene gjorde (og gjør) ikke stort annet enn å leve etter dette valgspråket, i praktisk og åndelig arbeid, foruten alle bønnene. Noen utviklet jordbruksteknikker, andre tok vare på tekster fra antikken, altså skrev ned kopier av dem eller oversatte dem. Slik spilte de en sentral rolle i konstruksjonen av det moderne Europa.

Om man siden Webers tid har hatt en forkjærlighet, slett ikke med urette, for å snakke om protestantisk arbeidsetikk, så skader det heller ikke å minne om at en lignende livsholdning eksisterte i organisert form lenge før Luther ble født. Da middelalderen sju hundre år etter St. Benedikt ble avløst av en gryende renessanse i de italienske bystatene, var tanken om arbeidet som noe hellig langt fra fremmed. Andrea Pisanos sekskantede marmorrelieffer nederst på Giottos klokketårn ved domkirken i Firenze, viser mennesker i praktisk virksomhet og etterlater et positivt syn på det skapende arbeidet, som om mennesket etterlignet Gud skaperen.

Arbeidsetikkens sekulære form i den nyere historien, slik den ble formidlet av arbeiderbevegelsen, hadde kanskje helst dennesidig belønning i tankene da den gjorde slagordet «gjør din plikt – krev din rett» til sitt eget. Masseproduksjonen og den revolusjonære tidsånden gjorde det nok vanskelig å være benediktinsk anlagt. Det var neppe noen som oversatte uttrykket «arbeid og nyt» til latin.

Hva enten denne produktive livsholdningen kom i religiøs eller sekulær innpakning i vårt kontinents historie, så var den utvilsomt et resultat av oppdragelse i et menneskelig fellesskap. Blant de storslagne fruktene er velstanden vi nyter i dag.

Det kan virke som om det finnes en innebygd syklus i samfunnslivet, eller en rise and fall-dynamikk. Når det er vanskelige tider, er man tvunget til å samarbeide og å yte mer enn man nyter, med det resultat at velstand sakte men sikkert akkumuleres. Når tilstrekkelig velstand er samlet opp, blir det med ett mer fristende å gi avkall på fellesskapet og nyte mer enn man yter, hva enten det skjer gjennom unnasluntring eller spekulasjon. Anstrengelse avløses av luksus.

Til anstrengelse må man oppdras, til luksus holder det å fristes.

Hvor vi i urovekkende grad befinner oss i dag, går som en rød tråd gjennom mange av de aktuelle notisene i et hvilket som helst tidsrom. Anstrengelse er helt klart ikke på moten. I skolesammheng er det opplagt: Oppdragelsen leveres langt på vei av personer som selv ikke ble oppdratt. I finanssammenheng er det like opplagt: Det rentetrikses på astronomisk skala, mens det vanskelig gis kreditt til produktiv virksomhet. Det nominelle arbeidet i offentlig sektor og talløse NGO-er taler for seg selv. Ut av Oslo er køen langs veiene like lang på torsdag som på fredag. Folk som kunne ha jobbet, er trygdet i stedet. Mange ordentlige arbeidsfolk som i dag er i graven, ville vemmes.

Man blir ikke nødvendigvis populær av å minne om slike ting. Da Rune Gerhardsen gjorde det i sin bok «Snillisme på norsk» for tjueto år siden, ble det allmenn bestyrtelse og kroken på døra for en mulig karriere som rikspolitiker.

Be og arbeid, sa munkene i fellesskap. I dag er det de færreste som på sin vei gjennom livet møter noe fellesskap med noe i nærheten av de samme kvalitetene, og mange hverken ber eller arbeider. Men folk husker andre halvpart av arbeiderklasseslagordet «yt og krev». Og de som ikke er oppvokst i Norge, lærer det så fort de setter foten på norsk jord.

Så vil det en dag komme en tid hvor nødvendigheten vil formulere uttrykket «arbeid, hold kjeft og ikke krev». Om en venstreorientert tenketank trenger utfordringer, kan den begynne å utrede hvordan dette skal gjøres uten å be. Samt i hvilket reelt, ikke innbilt, fellesskap det skal skje.

Les også

-
-
-
-
-

Les også