Kommentar

I forbindelse med Documents utgivelse på papir og som e-bok av «Betraktninger over revolusjonen i Europa» av Christopher Caldwell, har Aftenposten kontaktet forfatteren og som snarest omtalt boken. Oppmerksomheten er naturligvis hyggelig, og Kaja Korsvolds artikkel i all hovedsak god.

Når det er sagt sitter nok den som allerede kjenner boken likevel igjen med en følelse av at omtalen ikke fullt ut formidler det Caldwell har på hjertet, selv om forfatteren svarer godt på journalistens spørsmål. For hva er det han i grove trekk er ute etter å fortelle?

Fire ting:

  • Den storstilte innvandringen til Europa er uten historisk sidestykke, den skjedde uten at man helt visste hva man gjorde, og den muslimske er den mest utfordrende.
  • Nykommerne, som de innfødte motstrebende oppdager er kommet for å bli, finner en kultur som viser klare tegn til tretthet og dekadanse, og som i overraskende liten grad verdsettes av sine egne medlemmer.
  • Som en konsekvens av dette faller det naturlig for muslimer å holde fast på sin egen identitet og levemåte, noe europeisk velferd gjør lettere enn det ville ha vært i USA.
  • Resultatet er segregasjon, et formidabelt press mot velferdsstaten og en verdensdel med et sterkere muslimsk preg, hvor den opprinnelige kulturen er på vikende front.

Forfatteren begrunner disse utviklingstrekkene med statistikk og en vrimmel av referanser. Analysen er kjølig, på ingen måte alarmistisk, og den spår ikke den europeiske kulturens undergang. Fremfor alt er den ikke gjendrevet.

Korsvold nevner fortjenstfullt et av disse elementene i sin ingress, nemlig velferdsstaten – en samfunnsorden hvis eventuelle bortfall eller kraftige redimensjonering i kombinasjon med de demografiske endringene må kunne kalles en omveltning, hvilket vel rettferdiggjør tittelen på Caldwells verk. Og noen av de andre elementene kommer frem i intervjuet.

Men overskriften til hennes artikkel griper fatt i ordet «invasjon», og innfallsvinkelen blir litt deretter.

Ordet nevnes ikke ofte i boken apropos innvandringen til Europa. Caldwell bruker det om båttrafikken til Kanariøyene og om forsøkene på å ta seg inn i de spanske enklavene i Nord-Afrika – med metoder som vanskelig kan unngå å vekke militære assosiasjoner.

I analysen nevnes ordet én gang:

Euro­pe­erne i sin almin­ne­lig­het kunne ikke finne ut av om disse inn­vand­rerne var despe­rate og uan­svar­lige per­soner, flit­tige arbeids­folk eller skrup­pel­løse inva­sjons­styr­ker, og de hadde ikke fan­tasi nok til å erkjenne at de kunne være alt dette på én gang, eller ingen av delene.

Professor Grete Brochmann, som er intervjuet i artikkelen, følger opp innfallsvinkelen med en noe tertefin reaksjon på ordene «invasjon» og «revolusjon», enda de åpenbart ikke virker så veldig far out lenger.

Hvis Brochmann var litt bedre orientert, ville hun ha visst at Caldwell i sin bok var to år tidligere ute enn hun selv var med et og annet i rapporten som bærer hennes navn.

Caldwell skriver for eksempel følgende:

Hvis inn­vand­rerne skal hjelpe vel­ferds­sta­ten, må de og deres etter­kom­mere betale mer inn til vel­ferds­kas­sen enn de tar ut. De hver­ken job­ber nok eller tje­ner nok til å gjøre det. Grunn­lags­ma­te­riale viser at inn­vand­rere tar mer ut av vel­fer­den enn de beta­ler inn. I Neder­land mot­tar for eksem­pel 40 pro­sent av inn­vand­rerne en eller annen form for stat­lig bidrag. Ifølge Insti­tute for the Future of Work beta­ler inn­fødte tys­kere mel­lom 20 og 65 år mer i skatt enn de mot­tar av tje­nes­ter, mens tyr­kerne bare gjør det mel­lom 28 og 57 års alder.

Av en eller annen grunn finner Brochmann det passende å bruke betegnelsen en «gammel diskusjon» før dette har trengt ordentlig inn i den norske befolkningen. Hele poenget med å skrive en lettlest og ditto tilgjengelig bok, er jo at allmennheten skal oppnå litt av den samme innsikten som finnes blant forskere. Det kalles formidling, og er i tillegg til forskning og undervisning en av akademias tre store oppgaver.

Det virker ellers litt merkelig å gi ordet til to personer (den andre er en Clemet litt på autopilot, men prisverdig nok uten rødblyant) som ikke kjenner bokens innhold. Klippekort til offentligheten bør ikke være en viktigere kvalifikasjon enn kunnskap om det som er artikkelens tema. Så selv om resultatet slett ikke er verst, blir det hele likevel en smule lettvint.