I dagens morgensendinger på NRK radio kunne Sidsel Wold rapportere om arbeidsforholdene for fremmedarbeidere i Qatar. Fremmedarbeiderne utgjør 94 prosent av arbeidsstokken i landet. I innslaget fikk vi høre noe vi vet, men som sjelden nevnes hverken av Wold eller andre korrespondenter i Midtøsten: De slavelignende forhold som utenlandske arbeidere lever under i de rike arabiske oljestatene. Journalistene finner sjelden tid til å rette søkelyset mot den grusomme behandlingen av mennesker som skjer mange steder i Midtøsten. De unnlater som regel å påpeke brutaliteten, fordi de vanligvis prioriterer å påpeke hva de kan finne av feil i Midtøstens eneste reelle demokrati; Israel. Det blir derfor lite tid til å rapportere om de virkelige menneskerettighetsbrudd i Midtøsten. Det mangler nemlig ikke på stoff om temaet.

Det foregår en brutal forfølgelse av minoriteter i den islamske verden. Kristne minoriteter må leve med forfølgelser, drap, voldtekter og tvangskonverteringer, men dette hører vi altfor sjelden om i norske medier. Dagens innslag fra Qatar var derfor et kjærkomment lite innblikk i den islamske verdens grove brudd på menneskerettighetene, eller rettere sagt et innblikk i det moderne slaveriet på den arabiske halvøy. Vi fikk i dag en liten flik av den usminkede virkeligheten fra en av de rike arabiske oljestatene.

En representant fra Amnesty ble intervjuet, og han rapporterte om utenlandske arbeidere som ikke hadde fått lønn på opptil ett år. Vi fikk høre om arbeidsdager på 12 timer, alle sju dager i uken. En arbeider fra Nepal berettet om en arbeidstid fra klokken fire om morgenen til klokken ti om kvelden – uten spisepause. Dette betyr at han arbeidet i 18 timer uten mat. Da han en gang hadde spurt om å få spise, hadde arbeidslederen hans spurt om han var kommet dit for å spise, eller for å jobbe?

Fremmedarbeiderne i Qatar er fullstendig prisgitt sin arbeidsgiver. Arbeidsgiveren er ansvarlig for å skrive ut ID-papirer, og politiet i Qatar kan når som helst avkreve fremmedarbeidere ID-papirer. Er ikke papirene i orden, kan politiet kaste vedkommende i fengsel. Det verste er likevel at arbeidsgiverne fratar arbeiderne passet, og de utenlandske arbeiderne blir i realiteten fanger innenfor landets grenser.

NRKs innslag fra et lite land med en enorm rikdom og et moderne slaveri, ble ikke etterfulgt av andre innslag som krevde boikott av Qatar, boikott av fotball-VM i 2022 eller at oljefondet trekker seg fra investeringer i landet. Dagbladet rapporterer at over 4000 gjestearbeidere kan miste livet for Qatar-VM . Norge har gjennom Oljefondet investert 661 millioner kroner i Qatar.

Så hvor er LO og Fagforbundet når deres arbeidskolleger i Qatar arbeider 18 timer i døgnet, nektes spisepauser og fratas pass? Hvor er Vestens røde kamerater når noen virkelig trenger dem? Og hvor er Norsk Folkehjelp, filmskapere, forfattere, billedkunstnere, advokater, leger, prester og biskoper? Hvor er alle de som ellers elsker å fremstå som rettferdighetens og menneskerettighetenes brave våpendragere?

I Qatar kan selvgestaltede rettferdsmoralister slå to fluer i en smekk. Ettersom Qatar har verdens største utslipp av CO2 per innbygger, kan godhetens apostler forenes med miljøaktivister om et bedre miljø – på så mange måter. Men det er kanskje lettere å la seg motivere for opprop, boikott og  investeringskutt mot jøder som bygger i selvforsvar, enn mot forurensende slavedrivere i Qatar?