Jeg tror at de fleste som har studert historie, har brukt sin del av tiden på Moskvaprosessene. Denne surrealistiske rettsforfølgelsen av kommunistiske ledere som fant sted i Moskva i perioden 1936 – 38, en rettergang som fremstår like uforutsigbar og ondskapsfull som Stalin selv. Og som blant Gunnar Staalesen beskriver så fremragende i sin Bergenstriologi:

«Den siste av de store Moskvaprosessene, der Bukharin, en av heltene fra 1917 og Lenins nærmeste medarbeider, var blant de tiltalte, ble ført i mars 1938. Den 15. mars ble de alle henrettet, men ennå i august – da den norske NKP-delegasjonen kom til Moskva – var atmosfæren trykkende og nervøs. Selv Furubotn, som de hadde et kort møte med på Hotel Lux, var oppsiktsvekkende tilbakeholden i sine uttalelser; og de forstod snart at samme hvor få mennesker som var samlet, kunne de aldri være helt sikker på at det ikke var en agent for det hemmelige politiet, GPU, blant dem. Arrestasjonene også blant de utenlandske gjestene, hadde vært vilkårlige og overraskende, og i Hotel Lux stod mange leiligheter tomme, med forseglede dører, etter at hele familier var hentet ut og ført bort.»

Mange ønsker å forklare alle innrømmelsene i prosessene som et resultat av tortur, men det er ikke nødvendigvis en fullgod forklaring på hva som skjedde, for da glemmer man en viktig ingrediens i marxismen; medlemmenes evne og ønske om å underkaste seg partiets vilje og forståelse av sannhet.

Som gode marxister forstod datidens sovjetere at det var partiet som forvaltet sannheten, en sannhet som måtte komme til uttrykk i én vilje, en vilje som ikke hadde grunnlag i det vi forstår som en objektiv moral.

Den russiske forfatteren og Nobel-prisvinner, Alexander Solsjenitsyn (1918 – 2008), som selv hadde erfart kommunismens overgrep, beskrev kommunismens mangel på moral slik:

 

«Kommunismen har aldri skjult at den forkaster alle absolutte moralbegrep. Den håner det syn at godt og ondt er gitt en gang for alle. Kommunismen betrakter moralen som relativ. Avhengig av omstendighetene kan hvilken som helst handling, om den så innebærer drap på titusener, betraktes som god eller ond. Alt er avhengig av klasseideologien slik den defineres av en håndfull mennesker. Det regnes som upassende å bruke ord som ondt og godt. Men om vi frarøves disse begrepene, hva gjenstår da? Vi kommer til å synke ned på dyrenes nivå.»

Som marxist er det derfor nødvendig å akseptere at en til enhver tid blir vurdert, veid og forkastet, dersom dommen blir så. En troende marxist må være villig til å la seg bli ofret, dersom partiet mener det tjener saken. Moralske innvendinger er irrelevante, de er kun uttrykk for borgerskapets undertrykkende overbygning. Og det var derfor ikke av dumhet at kommunisten Peder Furubotn med flere reiste til Moskva i slutten av 30-årene. De visste hva som ventet, de visste, i likhet med kommunister fra hele verden, at de ble vurdert, og de visste hva dommen kunne bli. Allikevel reiste de. De ville det beste for saken, for revolusjonen.

Det er en grunn til det, og den grunnen skal vi ikke håne eller raljere over, for det er de samme mekanismene som virker når et journalistektepar kan få seg til å skrive at:

«Ja, vi får som fortjent. Etter nær 200 ran på to måneder i hovedstaden, stort sett begått av utlendinger eller nordmenn med minoritetsbakgrunn, er det noen som prøver å gjøre det hele til en debatt om innvandring. Med twittermeldinger som: «Nuvel, skulle gjerne ha hatt noen kommentarer fra dem som vil ha mer liberal innvandring. #Utopia som brast #ransbølge» Vi kan gjerne gjøre ransbølgen til en innvandringsdebatt. Greit nok det. Her skal du få en kommentar: Vi får som fortjent på grunn av den innvandringspolitikken Norge og Europa fører. Fordi den er for streng.»

Etter at to utenlandske menn brøt seg inn kjøkkenvinduet midt på natta og holdt dem fanget i to timer i senga, nakne og bakbundet, mens de tvang til seg bankkort og koder og truet med å drepe dem, innrømmer de at de fortjente straffen.

De fortjente det…

Det var dommerne av multikulturell fremtid som tilsynelatende var på besøk. Og dommen var knusende. Journalistene fortjente ikke noe annet, Norge har feilet og straffen er unngåelig. På samme måte som busspassasjerer må de tåle å risikere døden, i hvert fall dersom vi ønsker mindre innvandring eller reagerer på drapene på Valdresekspressen med å innføre lukkede mottak.

For over­lege og psy­kia­ter Aina Basi­lier Vaage tror at asyl­sø­kere som hav­ner i luk­kede mot­tak, kan bli mer vol­de­lige og utagerende.

Vaage, som er over­lege ved barne- og ung­doms­psy­kia­trisk avde­ling ved Stav­an­ger uni­ver­si­tets­sjuke­hus, mener det er en vel­dig stor utford­ring i seg selv å komme til Norge, være redd, å ha en his­to­rie i baga­sjen, bli hørt, trodd og tørre å stole på folk. Å inn­føre luk­kede mot­tak vil gjøre situa­sjo­nen enda verre for asyl­sø­kere som har fått avslag, sier hun til avisen Vårt Land.

Lukkede asylmottak blir et overgrep mot asylsøkere, drapene på Valdresekspressen var bare en forsmak på hva som venter dersom vi som samfunn stritter i mot. Å hevde at vi ønsker oss Norge tilbake til det det en gang var, er som å arbeide for NEP under Stalin, det ble Bukharins bane. Selvforsvar blir utålelig. Du motarbeider både historiens gang og Rousseaus allmennvilje på en og samme tid. Opposisjon tåles ikke, vi har bare med å bøye hodet, innrømme at vi har motarbeidet utopien om det kulturløse samfunnet, hvor klassene trives, men hvor identiteten er vasket bort i relativismens a-moralske avgrunn. For utopien er nettopp det, en tanke om det fremtidige, en visjon om et samfunn bygget på idealer vi ikke får diskutere. Troen på at toleranse skal gjøre oss lykkelige, uten at de ser at det kun handler om likegyldighet, en likegyldighet som i bunn og grunn gjør alt like gyldig.

Det er dit vi er kommet. Alt er like gyldig. Og nåde deg om du opponerer. Da fortjener du ikke annet enn skjebnen til to journalister, truet på livet av innbruddstyver. De har imidlertid forsonet seg med sine lodd i livet, de har smilende tatt i mot dommen og forstått hva som kreves av dem; allmennviljens krav går foran den enkeltes behov for kulturell tilhørighet og moralske absolutter.