Nytt

En dag med sykdom passer aldri, men gjør at man får lest mer, og sett mer på TV enn vanlig. I dag var en slik dag, og det gjorde at jeg fikk med meg oslopolitiets pressekonferanse om ransbølgen i hovedstaden. Jeg ble ikke nevneverdig beroliget over situasjonen i Oslo, men desto mer glad for at mine barn ikke skal vokse opp der inne.

Fungerende politimester, Roger Andresen, og politisjef ved Grønland politikammer, Kåre Stølen, fortalte om situasjonen i Oslo og hva politiet skal gjøre for å trygge gatene.

Først og fremst ber man publikum ta forholdsregler. Det anbefales å ikke gå alene. Folk bør tenke over hvor man går på lik linje med internasjonale byer som er kjent for kriminalitet. Dette får meg til å tenke på kamerater av meg som dro til USA for ca 20 år siden. De fikk advarsler om hvor man ikke burde ferdes i Miami. Nå er det slik i vår egen hovedstad. De sentrumsnære områdene er hardt rammet av personran forteller politiet oss, men også Groruddalen blir nevnt. Så dette er den globale og fargerike byen det ble reklamert for i min barndom gjennom kampanjen «Fargerikt fellesskap.»

Det fortelles om at oppklaringsprosenten på personran er 18 prosent. Nå opprettes det en gruppe av politifolk som skal jobbe med alle ranene. Håpet er at man skal se samme positive utvikling som man har gjort ved innbrudd, hvor oppklaringsprosenten har gått fra 2 prosent til 30-40 prosent i perioder. Det vil si at minst 60 – 7o prosent av innbrudd aldri blir oppklart. Det kan da neppe være beroligende for Oslos innbyggere. Hvor mange prosent personran er det realistisk å tro at vil bli oppklart? En annen sak er om de kriminelle vil trekke til andre områder eller finne andre former for kriminalitet. Politiet nevner nettopp det faktum at  man opplever svingninger i forskjellige typer kriminalitet.

Mange av oss vanlige borgere så forsiden på dagens Aftenposten. Urovekkende mange av ranerne som er tatt er ikke norske, eller ihvertfall norske statsborgere med fremmedkulturell bakgrunn, flere er asylsøkere. Vil man kunne klare å få bukt med kriminalitet når folk fra hele verden strømmer inn over grensene? Det må være lov å undre seg om akkurat det.

Etter en begredelig TV-sending er det på tide svitsje over til de nære gleder i livet. Selv med feber i kroppen er det lett å glede seg over små barn som smiler og ler mens de krabber rundt, og øver seg på å gå. Det  gir alltid et håp om at det skal gå bra til slutt.