Tradisjonelt har det vært venstrefløyen som har konfrontert politiet og møtt rettssystemet tunge makt som opposisjonell. Nå er det konservative katolikker i Frankrike. Det markerer et vannskille.

En markant hendelse var oppsetningen av den italienske regissøren Romeo Castellucis teaterstykke  On the Concept of the Face, Regarding the Son of God, på Théatre de Ville i Paris som er en utforskning av scatologiens lag: dvs ekskrementer.

«Rectal candidness» er Guardians oppsummering – endetarmsærlighet. Castelluci søker til kunstens ytterpunkt, dvs. der hvor den opphører: han forsøker å knytte sammen det sublime og det lave. Det absolutt lave er sammenkobling av Jesu ansikt og ekskrementer – hauger med skitt som spres over scenen.

 the rectal candidness of the son cleaning up his father’s shit in On the Concept of the Face, the effect is somehow more touching than disgusting. «It is not provocative,» the director says, «it is very tender. In this representation, shit is an expression of love.» The huge reproduction of Renaissance Antonello da Messina’s portrait of Jesus, meanwhile «transforms the more vulgar aspects into a sort of prayer».

Ultimately, the piece manages not only to be a deeply affecting comment on age and human frailty, but an exploration of scatological instincts that drive creativity. «In the end, the white floor is cleared of furniture,» says Castellucci, «And the audience can see all the stains made by the excrement like an abstract painting. It shows the relationships that run through the history of art, between modern art and Renaissance art.»

castelluci.On-the-Concept-of-the-Fac-007

It’s told through the relationship of a son forced to look after his senile father, who graphically – and all too regularly – spills the contents of his adult nappy all over the pristine white stage. Looking on serenely from the backdrop is a huge portrait of Christ, who at one point in the proceedings, begins to cry viscous tears of slurry.

Skal jeg tippe tror jeg ikke det var ekskrementene i seg selv, – men forsøket på å koble Kristus til skitt  i metafysisk forstand som provoserte de franske katolikkene. De demonstrerte utenfor teatret og avbrøt flere forestillinger. Forfatterne Fredrik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen kaller dem «det ytterste høyre», og sammenligner dem med de som begikk brannattentat mot Charlie Hebdo.

Hvis man tror eller mener at disse konservative katolikker er å sammenligne med islamister som benytter vold og brann, har man ikke forstått hva som foregår i dagens Europa.

En modernitet på bekostning av visse verdier – familie og tro – er ved å løpe linjen ut og får en reaksjon. Dermed ikke sagt at alt som blir gjort er forsvarlig, men sammenhengen og bakgrunnen må frem. Hva de reagerer på. Å beskrive det som «ytre høyre» er den samme type brennmerking og utsjalting av folk som Stjernfelt & Eriksen ellers er tema for hele deres bok: De Anstændige.

Så kom Taubira-loven om kjønnsnøytralt ekteskap, og regjeringen nektet å lytte. Demonstrasjonene vokste og ble massive. Det var tydelig at dette handlet om noe mer enn homofiles rett til å gifte seg. Det gjør myndighetene og eliten nervøse. De aner det er strømninger der ute som de ikke helt kan sette ord på. Sammenhenger som unndrar seg deres forståelse.

Motstanden «galvaniserte», styrket deltakerne og de ble mer overbevist. For flere av dem var det et sjokk å bli satt i fengsel for vanlig, ikke-voldelig sivil ulydighet. En av dem var Nicolas.

Det dannet seg sympatigrupper som arbeidet for de arrestertes løslatelse, og under dette møtet med systemet lærer man mye. Den som har opplevd det på vrangsiden blir ikke den samme igjen.

 

 

 

 

Nicolas has spent almost three weeks in jail. Three weeks coming as the climax of months of arbitrary repression of the movement resisting their so-called « marriage for all ». Three weeks during which right-wing voters, traditionally respectful of law and order, of institutions, have achieved their Copernican revolution: for the first time, they have sent mail to Fleury-Mérogis jail. Their confidence in justice has been shattered. They now utterly distrust the police. In the few past weeks the odds of meeting a person having been arrested or jailed were higher in some distinguished and quiet high schools in cozy neighborhoods than in many « hot » suburban schools.

In the same way as Nicolas will probably be branded for life by his stay in prison, a whole right-wing generation is now in a new state of mind : more wary, more resisting, willing to endure scorn, less demanding of respectability. What will be the long-term consequences? I don’t know. But I’m certain there will be consequences.

Granted, the appeal judgement is a half victory only. Its condemning Nicolas to euros 3,000 (half as a conditional fine) for “unlawful gathering and demonstration” is a way to save face. Indeed, had Nicolas been acquitted, he would have had to receive compensation for these three prison weeks. Never mind, Nicolas returns home. And beyond the grotesque treatment reserved to protesters “for All” (Nicolas has been put in solitary confinement next to Redoine Faïd !) and the obvious unease of the police (a police officer has withdrawn his complaint at the last minute, sent to the court by fax…), this trial has shown that the country’s insolent, rebellious, justice-loving youth has changed sides.

Meanwhile, left-wing parties have become implacable and petty censors, fixed on imposing THEIR morals, feeling absolutely no doubt: asked about Nicolas’s prison term a few hours before the appeal verdict was known, Ségolène Royal grinned: « It’s a  life experience for him. » An internship like any other, isn’t it ? Prison is very fulfilling; as should be made better known to all those stupid complaining miscarriage of justice victims…»»

 

http://lesalonbeige.blogs.com/bri/

av Gabrielle Cluzel