Tavle

EU-parlamentets president Martin Schulz er tilsynelatende sjokkert over amerikanernes massive avlytting, og utber forklaringer. Men hvor overrasket kan egentlig en mann i en sånn stilling være? Stater av en viss betydning har bestandig hatt tilbøyelighet til å spionere på hverandre, uten at de nødvendigvis har vært fiender, og av denne grunn er bruken av kodede meldinger noe en finner eksempler på helt fra antikken. Storbritannia avlyttet FN-generalsekretær Kofi Annans telefon under Blair regjeringstid, eller hva? Uttrykket «Du snakker, hvem lytter?» kom forresten lenge før internett. Og at NSA støvsuger hele verden for alt de kommer over av elektronisk kommunikasjon, verserte det ellers historier om i akademiske kretser allerede for ti år siden – minst. All den manifesterte oppbraktheten blir dermed å anse som ikke særlig godt teater.

Samtidig er advokat John Christian Elden bekymret over at George Orwells skrekkvisjon fra romanen 1984 angivelig er blitt virkelighet, nei det er visst enda verre. Men hvem er det egentlig som har fått ubehageligheter i nærheten av Winston Smiths som følge av NSAs virksomhet? Det verste scenariet Elden kan tenke seg som følge av denne formen for etterretning, er at rundbrennere risikerer sin politiske karriere dersom informasjon kommer på avveie. En grei pris, om noen, å betale for et avverget terrorangrep? Mon tro om Elden eller andre kunne piske opp stemningen litt mer ved å anføre noe annet enn det skisserte?

Hverken spionasje eller politikeres elskerinner er noe nytt under solen. Om de ikke skulle gjøre seg gjeldende i elektronikkens verden i elektronikkens tidsalder, ville det være rart.