Tavle

Nå er det vår og vi sauebønder skal slippe dyr ut i norsk natur. Her på bruket skulle noen ut i dag, men så kom det melding om ulv i nabolaget. En gråbein tusler i våre skoger. Den lever nok godt på elgkalver om dagen, men litt lammekjøtt er jo også bra for en av skogens mest fryktete drapsmenn.

Vi bor utenfor soner, her har beitedyr førsterett, trodde vi. De senere årene har tap på beite økt. Samtidig har vi kjørt og gått mer enn noen gang. Hvor mange timer og kilometere det ble i fjor aner jeg ikke. Vi sporer sau med «radiobjeller», vi har gjetere og selv er vi mer i skogen enn på jobb. Men tapene øker og den latterlige vernesiden hevder fremdeles at vi ikke passer på dyra våre. Myndighetene sier vi er i en «risikosone» vi må regne med å bli berørt av rovdyr. De sier altså at rovdyrforlik og sonepolitikk er noe tull – og de bryr seg ikke. Jeg liker å sitte ut å glo – jeg bare titter på skog, tun, lytter til fugl, tar nok en øl og nyter sommer i lange drag.  Nå glor jeg ikke. Nå om dagen ser jeg etter ulv. Jeg kan ikke la være. Skotter jeg bortover veien, sjekker jeg også om det er noe ulveliknende å se. Er det bevegelse ved grinda på nordsiden, strekker jeg hals: er det ulven? Det har blitt en ryggmargsreaksjon – vi titter over skulderen, er utrygge og føler oss utilpass. Slik har norsk natur endret seg. Våre skoger er ikke ufarlige – det går gråbein løs, den tar folk og dyr. Det vet alle, men det er bare de mest fanatiske og naive vernere som fremdeles fornekter at store rovdyr er en fare.

Som småbruker vil jeg høste norsk natur og levere kjøtt i verdensklasse. Beitebruk er naturpleie og naturvern. Nå ser det ut til at dette går mot slutten. Jeg legger ansvaret for denne endringen på Storting, regjering og villfarende vernere.

 

Marius Andresen
Eidsvoll