Sakset/Fra hofta

Makten ligger i rennestenen sa man i gamle dager. Når frykten var borte og troen på autoritet var knust, var det fritt frem, for de dristige og/eller organiserte. Slik kunne det muslimske brorskap kuppe revolusjonen i Egypt. Brorskapet er organisert etter leninstisk/fascistisk modell og er således et ekko av det 20. århundrede, slik islamismen er det.

Den støter sammen med et annet og langt mer moderne fenomen: mengden som «finner seg selv» på nettet.

Selv Mengden/the Crowd er ikke ny, ej heller mobben. Men at den oppstår på nettet er nytt.

Det gamle ordtaket må reformuleres: Makten ligger på internett og i sosiale medier.

Det er en spennende novelty: nettet er anarkistisk, populistisk. Ingen kan herske over nettet, eller styre det. Recep Tayyip Erdogan er en hersker av den gamle typen. Han tror han kan beherske nettet, gjennom kontroll, intimidering. Men det er like fåfengt som å tro man kan styre aksjemarkedet.

De styrende forstår ikke de fluktuerende, kvikksølvaktige stemningsbølgene som oppstår på nettet. Hvordan en story, ett bilde kan spre seg med rekordfart og vekke sterke reaksjoner. I Tyrkia forsøkte AKP-undertrykte/kontrolerte medier å tie ihjel demonstrasjonene. Men de kan ikke kontrollere sosiale medier. Der spredte bildene av politibrutaliteten seg og kontrasten til den offisielle fortielsen økte deres potensial:

Claire Berlinski opplevde det first hand:

But as news of the injuries and deaths spread by word of mouth, and particularly as photos and videos of the clashes and the wounded began circulating on social media, the entire city rose up in fury. The three largest Turkish football teams, usually mortal rivals (in some cases literally), announced that they would unite to join the protests. Istanbullus poured out on the streets, some in their pajamas, banging pots and pans, whistling, clapping, and shouting “Erdoğan, resign!” Elderly women handed out lemons from their windows (people here erroneously believe these mitigate the effects of tear gas), and shouted at passersby to “keep resisting!” Taxi, bus, and minivan drivers honked their horns in support. Massive crowds crossed the Bosphorus bridge from the Asian side of the city, all marching to Taksim Square. I have never seen such a spontaneous outpouring of public rage—coupled, of course, with the hysterical joy of the mob.

Folket som finner seg selv. Dette har vært revolusjonens spontane fødsel: under den franske revolusjon var det pamfletter og flyveblad som mobiliserte. Nå er det mobiler, twitter, facebook, google. Folket finner sammen, rundt en sak som blir et symbol. I Istanbul var det Gezi-parken. Entreprenører har revet ned store deler av de gamle bygningene og erstattet dem med kjøpesentra. Da de begynte å felle trærne i parken reagerte folk spontant. Så kom politivolden og en kjedereaksjon oppsto. Tyrkere er vant med vold. Men dette var fra landets sivile statsminister, som skulle være så mye bedre enn militærstyret.

I en slik konfrontasjon skjer en radikalisering. Folk forstår hvem styresmaktene egentlig er.

Det hjelper ikke at Erdogan, i den første pressekonferansen mandag, før han dro til Marokko, presterte å slippe den ene provokasjon etter den andre. Langt verre enn det våre medier har rapport. Berlinski var der:

Unfortunately, the early signs point toward the second scenario. Speaking of these events yesterday for the first time since the protests began, Erdoğan announced that the police had come under attack, and that the main opposition party and “certain media organizations” had provoked the events. He threatened to take the fight even deeper into the streets: “If they’ve got 20,000 people to go to Taksim, I can get 500,000 to turn out in Kazlıçeşme. We have that strength. . . . What is happening is entirely ideological. This approach is targeting my government, my person, and the municipal elections. They are thinking about how they can take the municipal authority from the AK Party.” He then suggested that anyone who drinks is an alcoholic—though he subsequently clarified that one or two drinks a year might be alright—and denounced Twitter, which has been trending for days with the slogan, “Tayyip, Resign!” That obviously displeased him. “There is now a menace which is called Twitter,” he said, and “the best examples of lies can be found there. To me, social media is the worst menace to society.” Just last week, he thought it was alcohol. He did concede that the police had been a touch excessive. The words came out of his mouth, but there was no corresponding remorse on his face.

Erdogan er krenket. Det er hans politi som er angrepet! Han truer folket med at han kan mobilisere enda flere av sine tilhengere. Det er en dulgt trussel. Han beskylder opposisjonen og demonstrantene for å være illegitime, for å angripe regjeringen, hans person og myndighetene.

Islamisme vs. twitter: hvem vinner? Plutselig har en kamp oppstått i Tyrkia med langt større rekkevidde enn vi kunne forestilt oss for bare en uke siden.

Den grønne revolusjonen ble nedkjempet i Iran i 2009. Det var også en facebook-twitter-revolusjon. Revolusjonen i Egypt ble kuppet av islamistene.

Hva blir utfallet i Tyrkia?

 

http://www.city-journal.org/2013/eon0603cb.html