Sakset/Fra hofta

Beslutningen Utlendingsnemda (UNE) har fattet om ikke å anke Oslo tingretts kjennelse i familiens favør i Nathan-saken, til tross for at de mener den er feil, ser ifølge Aftenposten ut til delvis å være begrunnet med at medieeksponeringen i forbindelse med en eventuell ankesak ville bli en belastning for sjuåringen.

Det betyr at et statlig forvaltningsorgan lar være å gjøre noe det mener er rett simpelthen fordi pressen forventes å fortsette å gjøre som den hittil har gjort: å være et redskap for den kyniske utnyttelsen av gutten.

Statsmakten erklærer altså at den velger å la være å utøve seg selv, dels fordi pressen – en aktør som hverken har mandat eller myndighet – opptrer på en bestemt måte, dvs. å bruke sine virkemidler til å skrike høyest. Staten har med andre ord uttrykkelig avstått noe av sin egen makt til pressen, ikke ulikt en forelder som gir etter for en masete unge. Minste motstands vei med den konstitusjonelle orden som innsats.

Det er en avståelse av makt som staten slett ikke bør være komfortabel med. Og for pressens vedkommende er det en erhvervelse av makt som den heller ikke ville være komfortabel med, dersom den hadde noen ansvarsfølelse eller samvittighet.

Når UNE-direktøren sier at medieeksponeringen av gutten er en belastning til tross for at foreldrene har valgt denne eksponeringen med sikte på at gutten skulle bli deres levende visum, kritiserer hun dertil indirekte foreldrene for uansvarlig behandling av barnet, samtidig som hun gir dem noe av den samme makten hun gir pressen.

Man har med dette satt punktum for en historie som er helt uten helter blant sine aktører – foreldrene, godhetsindustrien, pressen, domstolen og forvaltningen. Måtte denne sausen av løgner, trenering, kynisme, slurv, feighet, inkonsekvens og dårlig håndverk stå som et eksempel til skrekk og advarsel, og ikke på noen som helst måte bane veien for ny rett.