Det kan knapt herske tvil om at migrasjonsstrømmen til Europa fra Afrika og Asia, i stor grad fra muslimske land, for en stor del skyldes at vår verdensdel tilbyr folk muligheter som de ikke har hjemme. Dette henger tett sammen med fravær av økonomisk utvikling i hjemlandene.

Det man med en fleksibel definisjon kan kalle det utvidede Midtøsten, befant seg for tusen år siden på et teknologisk og økonomisk utviklingstrinn som ikke var svært forskjellig fra Europas. Kairo, Bagdad og Istanbul var viktige kommersielle sentra. I dag ligger naboregionen derimot langt etter. Hvorfor gikk det slik?

Noen vil peke på faktorer som kolonialisme eller geografiske forhold, andre på islam og dens manglende reformasjon, renessanse og opplysningstid, som for kristenhetens vedkommende resulterte i mindre kirkemakt.

Om man skal tro professor i økonomi og statsvitenskap Timur Kuran ved Duke University, er forklaringen snarere enn i geografi eller vestlig imperialisme å finne i islam: ikke i dens religiøse eller dogmatiske dimensjon, men i islamsk lov og rett. I sin bok The Long Divergence: How Islamic Law Held Back the Middle East fra 2010, som nylig er republisert både som e-bok og i paperback hos Princeton University Press, skriver Kuran at de islamske lovskolene – og ikke Koranen – har vært til hinder for akkumulering av kapital og utvikling av upersonlige selskapsformer som garanterte kontinuitet når f.eks. en partner i et foretak døde, ikke minst pga. arvelovgivningen. Kreditt mot renter var også forbudt.

Utviklingen av kommersielle, finansielle og rettslige institusjoner kom derfor sent i gang. I mellomtiden var Europa rykket fra, takket være en gunstig kombinasjon av den nedarvede romerretten og utviklingen i de italienske bystatene, mens mentaliteten i Midtøsten hang igjen. Det islamske systemet som på et vis fungerte i middelalderen, kunne ikke holde tritt lenger. Da banker, børser og aksjeselskaper begynte å gjøre seg gjeldende forholdsvis nylig, var det for sent til å hente inn igjen forspranget. Forretningslivet var stagnert, og fortsatt avhengig av velfungerende personlige relasjoner, et klima som beredet grunnen for en omfattende korrupsjon. Denne korrupsjonen blir altså å regne som en bitter frukt av mer dypereliggende kulturelle grunner, snarere enn selve årsaken til den økonomiske tilbakeståenheten.

Kuran er ikke blant dem som kan avfeies lettvint som en sjåvinistisk eurosentriker. Han vokste opp i Tyrkia, hvor hans far underviste ved universitetet, og flyttet siden til USA tjue år gammel for å studere økonomi ved Princeton. Og i forordet til boken er han nøye med å understreke at verdien av en sivilisasjon ikke skal bedømmes etter rent økonomiske kriterier.

I lys av hans undersøkelser er det uansett vanskelig å være optimistisk på vegne av den økonomiske utviklingen i et land som Egypt, hvor den nylig vedtatte konstitusjonen gjør gammel islamsk jus til en sentral rettskilde, et tegn på en islamisme som er tilbakeskuende – det stikk motsatte av hva regionen trenger.

Selv om det nye styret skulle vise seg mindre korrupt enn det gamle, vil det på denne måten neppe være i stand til å legge forholdene til rette for at en vital økonomisk utvikling kan komme i gang. Og selv om Det muslimske brorskapet skulle vise seg å være pragmatiske og fleksible i økonomiske spørsmål, til tross for at det konstitusjonelle rammeverket ikke tilsier det, kan ikke den underliggende mentaliteten forandres med et pennestrøk, ei heller kan velfungerende institusjoner eller organisasjonsformer trylles frem over natten – om overhodet.