Komikertekstforfatter Dagfinn Nordbø beskriver i sin VG-kommentar søndag hvordan  svindel, vold og fullstendig mangel på yrkesmoral gjennomsyrer Oslos drosjekusker. Nordbøs erfaringer med hovedstadens drosjesjåfører er noe han deler med mange, om ikke alle som tar drosje i byen. Og forholdene har ikke bedret seg siden de store skattesvindelsaken som dominerte omtalen av drosjenæringen i Oslo i mange år, snarere tvert imot.

Noen av Nordbøs drosjesjåfører vet knapt hvor de er i verden, og hvordan kan de da vite hvordan de skal frakte ham fra Sandakerveien til Skillebekk. Og når han etter å ha praiet ei drosje på gata med en sjåfør som KAN veien, får Nordbø etter hvert spørsmål fra kusken om han ønsker at taksameteret skal være på, eller om han vil ha fastpris. Fastprisen er på 400 kroner, noe som er langt over den taksameterprisen Nordbø er kjent med som flittig drosjebruker i Oslo. Dermed legger sjåføren opp til pruting på prisen, som ender på 250 kroner, mot at Nordbø ikke lager bråk i avisa om saken.

Man skulle tro at Nordbø som skriver vittige tekster og som ble forvist som fast kommentator  i Klassekampen fordi han raljerte med det livsfjerne partiet SV, skulle vite at kjøring for fastpris er ensbetydende med svart kjøring. Neida, han må spørre en sjåfør i et annet drosjeselskap for å få vite hva taksameterfri kjøring betyr. Men for all  del, det kan jo være et ledd i Nordbøs journalistiske dokumentasjonspraksis.

I forrige uke fikk Nordbø høre av en annen drosjesjåfør om de gode tidende for taxinæringen som julebordsesongen i Oslo innevarsler. Da er det mange mer eller mindre berusede, enslige damer som skal ha drosje hjem fra byen, og her byr det seg muligheter for geskjeftige drosjesjåfører  til å få seg et nummer.

-Hvis du prøver deg på hundre, får du jo napp hos ei, sier den julebordsglade drosjekusk til komikerteksforfatteren. Når Nordbø antyder at det neppe ligger i sjåførens stillingsinstruks å skulle antaste kvinnelige passasjerer, får han et skuldertrekk.

I nesten halvparten av drosjeturene til Nordbø i Oslo, aner sjåførene knapt hvor de skal kjøre, og han undrer seg over hvor dette står i forhold til den kjentmannsprøven som alle må avlegge for å få kjøreløyve (drosjelappen). Nordbø finner forklaringen i at drosje-eierne hyrer tvilsom arbeidskraft som jobber for dårlig lønn og som ikke vet forskjellen på Mosse-veien og en sjokoladeis.

Nordbø er nok inne på noe her. Han kan neppe bebreides for å ikke vite noe om de mange kjeltringmekanismene som preger drosjenæringen i Oslo, selv om jeg mener at man, til tross for den informasjonsfattigdommen som preget byens aviser, en eller annen gang har kunnet lese om mekanismene i denne geskjeften. Drosjelapper og kjentmannsprøver er noe som kan kjøpes i hovedstaden, en fritt omsettelig vare, om ikke Rema-vare akkurat. Og man kan få fettere, andre slektninger og venner til å avlegge de prøvene som trengs for å få lappen.

Drosjesjåførene får sine løyver fra Oslo kommune, og drosjenæringens ledende etniske gruppe, pakistanerne, svindlet myndighetene for mer enn en halv milliard for noen år tilbake. Lite tyder på at straffesakene har ført til noen bedre moral blant drosjekuskene, og de som utsteder løyvene, gir tydeligvis blanke i det Nordbø kaller kvalitetssikring.

Den avreguleringen av drosjenæringen som Oslo kommune har gjennomført de siste 15-20 årene, skulle gi økt konkurranse og billigere drosjer, slik all liberalisering forespeiler kundene mer frihet og billigere varer. Større konkurranse har det blitt, men det har også skapt en næring der kampen for føda er hard, så hard at kriminalitet og lovbrudd har blitt et middel for å overleve, og det råder et anarki i Oslo som ligner på taxinæringen i byer som Calcutta og Islamabad.

Avreguleringen har også lagt et grunnlag for importerte «mafiasystemer» der enkelte drosje-eiere disponerer mange drosjer som de kan presse maksimal profitt ut av ved å utnytte innvandrere, med eller uten oppholdstillatelse, og svindle med skatte- og trygdeordninger. Nordbøs konklusjon er også at: «De (kommunen) har overlatt byens innbyggere til gangstere og sjarlataner».

Jeg skulle tro Nordbø nå har et solid grunnlag for en storproduksjon av komikertekster fra det multikulturelle «paradiset» Oslo i mange år framover. Vi venter i spenning!