Kommentar

Forbrytelsen III var akkurat så god som forhåndsanmeldelsene sa. Men «god» er i våre dager blitt et relativt begrep. Det er sider ved dramaturgien som er foruroligende.

Hvor realistisk skal kunst være? Kunst har alltid vært simulert virkelighet. I våre dager skal den være hyperrealistisk, dvs. den skal foregi å være virkelighet. Spesielt i skildringen av vold og sex går man tett på.

Ingen spør om grunnen. Har vi behov for å se drap på nært hold? Eller sex? De fleste føler vemmelse eller forlegenhet.

Det er grenser for hvor realistisk vold og sex på film kan bli, før mottakeren reagerer. I stedet benyttes vold og sex for å forføre, fordi vold og sex er urdrifter mennesket har et komplisert forhold til.

Derfor er skildringer av vold og sex noe vi ikke så lett klarer å beskytte oss mot. Vi suges inn. Det er da også hensikten.

Forbrytelsen III åpner meget brutalt: en storvoksen mann sees bakfra, hans store rygg er tatovert. Den gjør rykkende bevegelser frem og tilbake, mens en stemme kommer med halvkvalt smertefulle stønn. Det kan virke som en stor mann som har sex på en sær brutal måte. Inntil bildet forandrer seg og vi ser at det er en naken mann som er bundet. Han befinner seg på et skip, og er i dødsangst. Han løper for livet fra en maskert forfølger, og hopper i desperasjon på havet. Kutt: en sønderrevet mann er funnet i en skraphandel nede ved havnen i København. Vi står og beskuer en avrevet arm med tatoveringer. Seerne vet hvem det er.

Det var en usedvanlig brutal åpning.

Så settes politiet og Sarah Lund/Sophie Gråbøl i aktivitet. Det er snart fullt trykk på. Skipet eies av rederiet Zeeland, som er Danmarks største bedrift. Det ledes av Robert Zeuthen, spilt av Anders W. Berthelsen, en av Danmarks mest kjente skuespillere. Det er ellers stjernespillere på rekke og rad: Nikolaj Lie Kaas spiller Mathias Borch fra PET, som er den der presser på etterforskningen. Lund vil slet ikke i gang til å begynne med.

Der er tre scener som veves sammen: Rederiet, hvor styret og direktøren ønsker å kuppe et vedtak om å flytte bedriften utenlands, stikk i strid med et løfte til den borgerlige regjeringen om å la firmaet bli værende, i samfunnssoldartiet. Det er valgkamp og dette løftet er svært viktig for statsminister Kristian Kamper.

Alt er kamp: Direktøren vil utmanøvrere hovedeier Zeuthen som har en avtale med statsministeren om å forbli i landet, og  har lekket flytteplanene til en riksavis. Han vil skape et fait accompli og politisk krise.  Statsministeren settes under press om å tvinge rederiet til å trekke forslaget.

Privatlivet er også en kamp, og disse kamparenaene – politikk, økonomi, karriere flyter over i seksual- og kjærlighetslivet. Reder Zeuthen er skilt, og de to barna rives mellom moren og faren. I noen sekvenser fikk filmen frem hvordan barn skvises av livene til foreldre som lever under høyt trykk. De blir marginalisert, uansett hvor hensynsfulle foreldrene er. I Zeuthens tilfelle er det den mistenksomme og overbeskyttende moren som stresser eksmannen uavlatelig. Zeuthen er presset både av henne og en direktør som forsøker å kuppe hans familierederi. Som om ikke dette var nok, har statsministeren en affære med lederen av et koalisjonsparti.

Alt foregår i hurtig oppjaget tempo, man undres hva slags liv menneskene har, hva de får ut av det. Hvordan de kan treffe riktige beslutninger. Statsministeren styres mye av andre. Han har folk rundt seg, rådgivere, som forteller ham hva han bør gjøre og ikke gjøre, og PET som har trusselvurderinger han ikke aner grunnlaget for, men som sier når han kan gå og når han må avlyse. Summen av alle disse krysspress må være et tap av realitetsfølelse. Hvordan bevare følelsen av hverdag i et slikt stress?

Dette er politisk relevant når man hører statsråder uttale seg. Man undres noen ganger om de har virkelighetskontakt. Mandag ble Jonas Gahr Støre kjørt i Dagsnytt Atten for at regjeringen må gå tilbake på løftene om 12.000 sykehjemsplasser innen 2015. Gahr Støre rodde så mye han kunne, men kom ikke av flekken. Han forsøkte seg med finurligheter som at det er forskjell på tilsagn og tilskudd, der pengene først kommer etter fem år, og at man ikke mente nye, men også oppgraderte gamle plasser, eller «nymalte» som Høyres Bent Høie sa. Han hadde en stor stund og kunne briljere overfor den tidligere så usårbare utenriksminister. Nå sitter Gahr Støre i det samme klister som sin forgjenger. Helseposten er blitt dødens posisjon.

Gahr Støre har tidligere fremstått suveren. Han har behersket et felt hvor få har kunnet kikke ham i kortene. Det kan de på helse. Mange kan og vet mye om helse. Løftebrudd blir ikke forbigått i taushet. Eller tilgitt. Likevel var det det Gahr Støre forsøkte igår: han trodde han kunne komme unna med å omskrive virkeligheten, nok en gang. Det gikk ikke. Hans anseelse sank for hvert minutt i studio. Teflondrakten var borte.

Hva har dette med Forbrytelsen III å gjøre? Danskene er blitt flinke til å se det moderne menneskets pressede situasjon utenfra. Særlig politikere. De får frem krysspress, intriger, spillet og hvor utlevert aktørene er. De behersker overhodet ikke det som skjer. De har ikke regien. De er utsatt for det uforutsette kontinuerlig. Det skaper en slags kontigens i deres liv, tilværelsen blir styrt av tilfeldigheter. Det er derfor de skaffer seg så mange informasjonsrådgivere, for i det minste å ha kontroll på fasaden. Men mange konkurrerer på fasade. Den enes blankhet blir dens andre fadese. Derfor gjelder det å ha full kontroll hele tiden.

Den rød-grønne regjeringen har forsøkt. Derfor er deres politikk totalt blottet for spontanitet og dristighet. Jens Stoltenberg er litt av en kontrollfreak, når han vil skaffe seg kontroll etter 22/7, henter han inn den verste av dem, Grete Faremo, som ikke har noen problemer med å hogge hodet av sine beste og nærmeste medarbeidere. Det kunne blitt mye bra tv-drama av den norske regjeringens indre liv! Nå har byråkrater begynt å lekke litt. Det trengs mye mer.

Tempoet i mediesamfunnet, krysspress og behovet for å fremstå riktig, gjør at virkeligheten blir et sluk, man når som helst kan styrte ned i. Institusjonene forskanser seg, lukker seg om seg selv. Anledningen til personlig initiativ og handlekraft synker.

I Forbrytelsen III er Sarah Lund til å begynne med sliten og lei. Det er hennes nye assistent Asbjørn Juncker, spilt av Sigurd Holmen le Dous, som er sulten og nysgjerrig og gjerne vil gjøre en forskjell. Det får han beskjed om er umulig. – Han er ny her, sier Sarah Lund med et ironisk understatement når en kollega lurer på hvem den unge mannen er som nettopp har foreslått å endevende alle containere på havnen.

Profesjonelt sluk

Sarah Lund skal ha 25-årsmedalje for lang og tro tjeneste. Hun har ikke plass i sitt hode for en ny sak. Hun er opptatt av å se seg tilbake, og på hvordan hun har forsømt sin sønn i den grad at han avlyser et avtalt hjembesøk. Der sitter Sarah Lund med maten og champagnen, og må høre på sønnens avvisning av henne. Hun forstår sammenhengen og begynner stotrende på å be om unnskyldning for sitt liv: hun har ikke vært der for ham, hun valgte jobben. Mens hun sitter der og snakker vendes blikket mot bildet av den døde fra havnen, og hun ser at tatoveringen på armen er bokstavene Medea, nettopp det lasteskip som rederiet Zeeland har fortalt at ligger på reden. Mens hun snakker fortaper stemmens nærvær seg, og hun er over i saken. Det er hennes profesjonelle jeg som tar over, automatisk.

Dette er et annet type sluk, som mange mennesker i dag ikke kan motstå: de går i den grad opp i sin jobb at det går på bekostning av andre: politi, journalister, meklere. En stadig større andel på trygd har i motsatt ende en gruppe mennesker som alltid arbeider og ikke klarer å la være. Bebor de samme planet?

Forbrytelsen III illustrerer livets skjørhet. Datteren Emilie bortføres, og vi vet det har sammenheng med drapene på Medea. Dermed blir serien til noe utenfor vanlige menneskers referanserammer.

Men tilfeldigheten og skjørheten er der: reder Robert Zeuthen er like ensom som Sarah Lund der hun sitter i sin stusselige leilighet. Livet er et annet sted.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også