Kommentar

Madrid og Athen har i disse dager vært åsted for protester mot smertefulle innstramningstiltak, og demonstrasjonene har utartet til opptøyer, heldigvis uten at menneskeliv ser ut til å ha gått tapt. Det gjør imidlertid inntrykk når demonstrantene beveger seg i retning parlamentet og øver vold mot politiet, som ser seg nødt til å skyte med gummikuler — også i et vesteuropeisk demokrati.

Det kan raskt konstateres at folkemengdene — som nå teller flere titusener — gir uttrykk for sterk misnøye. For manges vedkommende er det en velbegrunnet sådan, da de har måttet stramme livremmen kraftig inn, mens andre protesterer mot tap av privilegier de strengt tatt ikke burde ha hatt. Atter andre er bråkmakere som har bursdag og julaften samtidig.

Hva blir så de politiske implikasjonene av disse urolighetene?

Det er ingen lett jobb å svare på, men man må jo driste seg til å prøve. Det er en merkelig dobbelthet ved hele situasjonen som ikke enkelt lar en resonnere med utgangspunkt i lignende tilfeller, og fortiden er uansett ikke noen pålitelig guide til fremtiden.

For på den ene siden blir man slått av det sterke, til dels voldelige opprøret; på den annen side er det assosiert med et bemerkelsesverdig fravær av politiske ideer. Og det gjelder ikke bare tankemessige verdenssystemer, men også helt konkrete forslag til hvordan landene i øyeblikket bør hanskes med situasjonen. Den politiske eliten kan godt kritiseres for ikke å være annet enn passive administratorer, men hva om de ikke får andre impulser fra befolkningen enn vold og klager? Det kan få dem til å avstå fra noe, men ikke til å ta viktige initiativ i noen retning.

Hva som enn måtte skje i Hellas, er det ikke der EUs fremtid blir avgjort: Landets vekt er for liten til at båten velter om grekerne sitter urolig. Den kritiske faktoren er Spania. Hva skjer hvis folk dertillands mister siste rest av tålmodighet og går mann av huse for alvor?

Katharine Ainger skrev nylig i The Guardian at spanjolene ikke vil finne seg i det finansielle statskuppet som er i ferd med å utspille seg, for selv om Spanias regjering skulle avstå fra bail-out, er den i realiteten i ferd med å gi fra seg kontrollen over eget budsjett.

Dette er los indignados imot, for det betyr ytterligere innstramninger. Og det eneste de tilsynelatende kan enes om, er at de betakker seg for at landets fremtid i realiteten avgjøres av finansbransjen, en suverenitetsavståelse som med rette betegnes som antidemokratisk, for heller ikke EU sentralt holder bransjen godt nok i tøylene.

Men den enigheten hjelper ikke stort så lenge den ikke får politiske konsekvenser. Og det gjør den ikke så lenge parlamentet mangler politisk vilje til å ta tilbake den nasjonale finansielle selvråderetten. Hvordan skulle det skje så lenge det ikke engang finnes noen politisk bevegelse med noe som ligner et program i den retning? Sporadiske initiativer som de indignertes tidsbanker, markeder for varebytte og lokale mikrovalutaer monner ikke i så måte. Man kan ikke bygge noe kun på opprør.

Man kan kanskje glise litt av Berlusconi, som for en stund siden tok til orde for å børste støvet av liren. Det var neppe alvorlig ment, og uansett designet for å surfe på en forbigående stemningsbølge. Men det ville i det minste være et konkret alternativ. Og hvordan skulle et euroland igjen kunne bestemme i eget hus på noen annen måte?

Inntil et parti gjør et brakvalg under løfte om å gjeninnføre pesetas tror jeg derfor Ainger tar feil: Spania kommer til å godta, under tenners gnissel, at landet vil styres finansielt av EU, Pengefondet og Den europeiske sentralbanken. Demonstrasjonene er fremfor alt et uttrykk for frustrasjon, dels berettiget og dels infantil, over dette nær uunngåelige. Om demonstrantene skulle bli så mange og så voldelige at de kunne kjeppjage regjeringen, slik de høylydt uttrykker ønske om, ville de ikke vite sin arme råd etter revolusjonen.

Og hva er så grunnen til dette?

Sannsynligvis at det tause flertall av seriøse, fornuftige personer resignert har forsonet seg med tanken på at det venter dem flere magre år, vel vitende om at de vil få lavere levestandard enn sine foreldre, og at denne levestandarden uansett ikke var bærekraftig, basert på lånte penger som den var. Den devalueringen de ikke lenger kan gjøre i egenskap av eurosone-medlemmer, vil i praksis skje likevel ved at lønningene blir lavere. Og dette vil fungere på et vis fordi Spania fortsatt er så katolsk og tradisjonelt i sin grunnstruktur at folk, som i alminnelighet har gode nettverk av familie- og vennskapsforbindelser, vil klare seg under felles anstrengelse. Vakkert blir det neppe, ei heller uten vold og kriminalitet. Men når folk begynner å gjøre enkelt og ærlig arbeid i stedet for å sette sin lit til at universitetspapirer er en inngangsbillett til det søte liv, kan skuta snu.

De som ikke er rede til dette, kommer til å søke lykken andre steder. Flere gjør det allerede. Mange av disse er da utvilsomt også dyktige og velutdannede mennesker som kan skaffe seg et bedre liv i USA, Tyskland, England eller Norge — kanskje også bidra mer til samfunnet og menneskeheten i disse landene enn hjemme. Men når det hele tiden poengteres at det er utdannede mennesker som drar sin vei, betyr ikke det nødvendigvis at Spania mister alle sine beste menn og kvinner. Det er vel så mye et vitnesbyrd om at også Spania har sluset horder av ungdommer gjennom utdannelse som er irrelevant og/eller av dårlig kvalitet. Det er ikke bare en førstesortering av borgere som forlater sine hjemland i et knipetak.

Den største trusselen mot spansk euromedlemskap er altså neppe demonstrantene i Madrid. Da er det større grunn til å rette blikket mot demonstrantene i Barcelona. For hvis Catalonia skulle gjøre alvor av all praten om uavhengighet, og på toppen av det hele opprettet sin egen valuta, ville bildet plutselig være et helt annet. Nå er separatismen i Spanias nordøstlige hjørne mer enn bare folklore, og uansett mer substansiell enn den norditalienske. Men hvor alvorlig ment er den egentlig? Er den ikke mest et forhandlingskort?

Den moderne arvtageren til Romerriket kommer trolig til å bestå en stund til — også i sin finansielle form. Selv om det er tegn til middelalder, er det grunn til å minne om at Rom ikke falt på én dag heller.