Sakset/Fra hofta

6. og 12. september blir viktige dager for den europeiske fellesvalutaens videre skjebne.

I morgen avholdes det et møte i Den europeiske sentralbanken (ECB), hvor det er knyttet store forventninger til oppfølging av sentralbanksjef Mario Draghis utspill i august om at han ville gjøre alt som er nødvendig for å forhindre oppstykking av euroen — hvilket blant annet i lys av lekkasjer er blitt tolket som at det nylig opprettede europeiske stabilitetsfondet (ESM) kommer til å kjøpe store mengder spanske og italienske statsobligasjoner i annenhåndsmarkedet.

At Draghi ønsker å gjøre dette, kan det neppe herske tvil om. Men det store spørsmålet er om han får tyskerne med på notene. Bundesbank-sjefen Jens Weidmann har gitt offentlig uttrykk for sin skepsis for ideen, som statsminister Angela Merkel hverken har avvist eller velsignet.

Men uansett hva man blir enige om i morgen, risikerer enhver ECB-plan å bli annullert av den tyske forfatningsdomstolen om en uke. Da ventes nemlig kjennelsen i saken som noen politikere, parlamentsmedlemmer og privatpersoner har reist, hvor det hevdes at såvel stabilitetsfondet som den tilhørende finanspakten — begge ratifisert av parlamentet — er grunnlovsstridige. Saksøkerne mener at disse ordningene går altfor langt både i å hefte for andre staters gjeld og blande seg inn i tyske affærer.

Spørsmålet dreier seg ikke bare om juridiske teknikaliteter, men også om hvordan domstolen vil forholde seg til de motstridende forventningene som foreligger: Det internasjonale politiske presset — også fra USA og Kina — for å godkjenne ESM er enormt, samtidig som euroen allerede er mektig upopulær blant tyske velgere, selv før de nye tiltakene er iverksatt.

Sannsynligheten taler vel for at domstolen godkjenner ESM av frykt for konsekvensene av euroens fall. Men ordningen vil trolig bli oppfattet dithen at tyskerne i realiteten betaler for andre land. Hvordan noe slikt blir mottatt på hjemmebane, blir spennende å se.

Hvordan den spanske og italienske opinionen vil reagere på EU-myndigheters eventuelle kuttplaner i kraft av finanspakten, er også et åpent spørsmål. Når ubehagelige beslutninger fattes langt over hodet på folk av personer som ikke er valgt, er det et demokratisk problem. I den grad demokratiet er en sosial kontrakt, kunne mange finne på å tenke at myndighetene ikke har holdt sin del av avtalen.