22. juli-rapporten er en knusende dom over regjeringsapparatet, buldrer politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle:

Så realistisk var trusselen om en terroraksjon mot Regjeringskvartalet at det allerede i 2004 ble laget en presentasjon der de forferdelige virkningene av en slik bilbombe ble simulert og beregnet.

Dette visste Statsministerens kontor. Justisdepartementet visste det. Det samme gjorde Fornyingsdepartementet – og en samlet regjering ble orientert 28.mars 2006. Likevel ble ikke Regjeringskvartalet sikret – heller ikke midlertidig.
Advart på forhånd

I går snakket Jens Stoltenberg seg bort fra dette ved å skylde på den lange tiden det tok å få Grubbegaten stengningsklar. Slik overså han rapportens klare dom over at intet ble gjort for midlertidig å sikre Høyblokken inntil den vedtatte stengningen var et faktum. Ikke en gang noen enkle sperringer ble etablert for å hindre en bombebil i å parkere bare centimeter fra Høyblokkens vegg.

Og det til tross for at det var nettopp dette skrekkscenariet det ble advart mot syv år før det skjedde – og at staten eier grunnen og kan gjøre hva den vil med den.

I all sin tragiske pinlighet er forklaringen på dette avslørende for et helt regjeringsapparat: Et overraskende stort sprik mellom ord og handling, ambisjon og resultat.

Stanghelle vil gjerne ha oss til å forstå hvor grovt regjeringen sviktet ved å ikke stenge Grubbegaten, da man jo var klar over hvor skrekkelige virkninger en terroraksjon kunne få.

Og hvor stor var så muligheten for at et slikt skrekkscenario skulle bli virkelighet? Ikke stor, ifølge Aftenposten – som på lederplass i 2007 kalte forslaget om å stenge Grubbegaten en «hysterisk tankegang som vi burde vært spart for»:

Biler fulle av sprengstoff som eksploderer utenfor inngangen til statsministerens kontor er tydeligvis blitt et mareritt for Statsbygg.

Vel vitende om at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) vurderer terrortrusselen mot Norge som lav, sier underdirektør Christian F. Horst i departementet at «vi vil forebygge også en minimal risiko». Dette er etter vår oppfatning uttrykk for en like hypotetisk som hysterisk tankegang som vi burde vært spart for. I en akutt situasjon vil det være mulig å stenge gaten, uten å bygge en festning midt i sentrum.

Dessuten er dette et tiltak som etter alt å dømme vil virke mot sin hensikt. En viktig del av sentrum vil bli lagt øde. Gaten virker allerede i dag skummel og har lite liv. Uten biltrafikk vil den virke enda mer utrygg, og fort bli et samlingssted for kriminelle gjenger. Vi trenger liv og røre, ikke et øde sentrum.

Hvis ikke de velbegrunnede innvendingene fra byrådet og gårdeierne i de nærliggende kvartaler hjelper, bør statsminister Jens Stoltenberg gi Statsbygg og Fornyings- og administrasjonsdepartementet beskjed om at dette er en svært dårlig idè som bør skrinlegges øyeblikkelig.

Fire og et halvt år etter ble Statsbyggs hysteriske mareritt virkelighet, og i august 2011 innrømmet Aftenposten at man hadde tatt grundig feil:

En av grunnene til dette er at svært få – om noen – virkelig trodde at Norges hovedstad skulle bli offer for en slik ugjerning. Hvis eksempelvis Staten – som har ansvaret for Regjeringskvartalets sikkerhet – hadde tatt terrorfaren på større alvor, ja, så kunne man ha innført midlertidige trafikkrestriksjoner.

Det ble ikke gjort.

Men heller ikke vi i mediene har tatt faren for en slik terroraksjon på tilstrekkelig alvor. Vi har nok åpnet for muligheten for at det kunne skje også her i landet, men vi har egentlig ikke trodd på et slikt skrekkscenario.


I dag må vi bare erkjenne at vi tok grundig feil. Vi undervurderte behovet for å sikre noen av våre viktigste offentlige bygninger. Og vi sluttet oss til dem som mente terror- faren var så liten at den ikke kunne tillegges noen vekt.

I dag svinger imidlertid Harald Stanghelle på vegne av Aftenposten svøpen like uanfektet som selvrettferdig over Jens Stoltenberg og regjeringen – altså for ikke å ha tatt alvorlig det redaksjonen i Aftenposten selv ikke tok på alvor før det smalt.

22. juli-rapporten understreker regjeringens manglende realtitetsorientering og vil utvilsomt føre til et oppgjør i de kretser. Sannsynligheten for at Harald Stanghelle og hans meningsfeller vil ta et oppgjør med sin egen ditto fremstår derimot som tilnærmet lik null.

Les også

-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂