Kommentar

EU-toppmøtet endte med et kompromiss som løser endel kortsiktige problemer, noe den umiddelbare børsoppgangen var et mål på, men det er uklart i hvilken grad man har grepet fatt i de langsiktige. Man ble enige om å gi eurosonens redningsfond — European Stability Mechanism (ESM) — adgang til å rekapitalisere bankene direkte, slik at land som Spania ikke trenger å øke sin gjeld ved at staten skyter inn nye midler i bankene som taper penger på boligboblen og annet. Dvs. en slags bankunion i eurosonen.

Det betyr at det er de største bidragsyterne til redningsfondet, i praksis Tyskland, som tar på seg forpliktelser som under normale omstendigheter ville ha falt på de gjeldstruede statenes skuldre. Det som er kommet på bordet er altså et kompromiss hvor tyskerne vil bli bedt om å betale «nye barregninger», men ikke gamle sådanne. Det er en reell innrømmelse fra Tysklands side som sydeuropeerne må være svært fornøyd med.

Kanskje er det også den beste løsningen. I fravær av finansunion tar ikke Tyskland på seg de formidable forpliktelsene som ville følge av å være permanent heftet av både ny og gammel gjeld som er felles for hele eurosonen, samtidig som økonomien ikke ødelegges av at kreditten fryser til is.

Håpet er naturligvis at økonomien før eller senere, mest sannsynlig senere, skal ta seg opp tilstrekkelig til at gjentatt brannslukning ikke hele tiden vil være nødvendig. Men hva skjer når redningsfondet en dag tømmes? Skal man holde et nytt toppmøte?

Spørsmålet er om Tyskland ved å gi sin tilslutning til et fond hvis finansiering er ment å være permanent, gir avkall på det riset bak speilet som består i at de ikke betaler neste gang.

Det er trolig bekymringen for at det i praksis vil gå automatikk i at Tyskland betaler hver gang, som har fått utbrytere fra regjeringspartiene til å gå rettens vei, nærmere bestemt til forfatningsdomstolen, for å få kjent Forbundsdagens godkjenning av ESM-samarbeidet ugyldig.

Om grunnlovsdomstolen stadfester vedtaket i nasjonalforsamlingen, og eurolandene blir permanent forpliktet til å finansiere redningsfondet, betyr det at Tysklands eneste sterke forhandlingskort blir full utmarsj av ESM-samarbeidet.

Et slikt skritt vil sitte langt inne, og ville gjøre markedene svært urolige. For ikke å binde seg altfor sterkt til masten, er den beste muligheten for Tyskland kanskje å snike noen djevler inn i detaljene når helgens avtale skal implementeres. Og slik fortsetter unionen å formes av teknokrater, mens omverdenen ikke har innsikt i alt det kompliserte som foregår.

 

Economist: Less disunion
Der Spiegel: Euro-Kritiker hoffen auf Veto der Verfassungsrichter