Nytt

Da Breivik fikk ordet etter dagens utspørring av det andre paret av rettspsykiatere, illustrerte han nokså greit Torgeir Husbys ord om at folk skjønner at det er noe galt med det som kommer ut idet tiltalte åpner munnen.

Innledningsvis klaget Breivik over at saken handlet om psykiatri, mens den egentlig burde handlet om de pårørende og det politiske budskapet. I den forbindelse illustrerte han nok en gang at vrangforestillingen om hans egen fundamentale betydning for historiens gang er helt intakt:

For den 22. juli dreier seg ikke om psykiatri, men Norges og Europas fremtid.

Troen på at de bestialske drapene den 22. juli 2011 kan avgjøre historien ved å inspirere andre til å kjempe på tilsvarende måte i hans sted, er heller ikke borte, ei heller forestillingen om at det er han selv som har gjort et smertefullt offer av kjærlighet til sitt folk — den påtatte empatien med de pårørende noen sekunder tidligere var allerede borte til fordel for egosentrismen:

Den mest empatiske handlingen et menneske kan gjøre er å ofre livet sitt for å redde folket sitt.

Breivik sitter altså bom fast i den illusoriske martyr-, beskytter- og helterollen han i tråd med voldsfantasiene klarer å kombinere med massedrap på forsvarsløse mindreårige — for ham akseptable erstatninger for mål som ville ha passet bedre i det store dramaet som utspiller seg i hans sinn med ham selv i hovedrollen.

Han er tilsynelatende psykotisk fortsatt.