Sakset/Fra hofta

I løpet av de seneste 20 årene har et utall toneangivende intellektuelle innen de vestlige lands «samfunnseliter» (politikere, akademikere i humanistiske fag, kunstnere på diverse felter, medievitere m.m.) forkynt budskapet om at vi alle befinner oss i hva man ynder å kalle «globaliseringens tidsalder.» Takket være de store teknologiske fremskritt i data- og telekommunikasjon er «alle mennesker kommet nærmere hverandre» osv. Den kloden vi lever på, kalles gjerne «en eneste stor landsby». Denne form for kvasireligiøs ideologisk «virkelighetsforsåelse» har vunnet stadig stigende anerkjennelse som å være den «progressive» og «politisk korrekte» for menneskeheten.

Betenkeligheter og motforestilllinger i forhold til dette «moderne» verdensbildet avfeies oftest fra de ærede «samfunnselitenes» side som i beste fall «intolerante» — i verste fall hentes gamle, velkjente klisjeer som «fascistisk» og «reaksjonær» ned fra 68-ernes knokkellofter av ideologiske begrepsforvirringer, for å feie til side alle motforestillinger som tørt løv.

Helt siden slutten av 1960-tallet har denne «progressive bevisstgjøringen» gått sin seiersgang også innen store deler av musikkens verden, i nærmest total forakt for tradisjonelle musikalske begrepsdefinisjoner som tenkende musikalske mennesker trenger som «knagger å henge hattene på.» Et begrep som «jazz» er i løpet av de senere årene blitt til en tom sekk som synes å kunne bli fylt med hva som helst av hvem som helst fra de forskjelligste folkeslags musikalske folklorer, og resultatet er blitt at «jazz» i våre dager ofte ligner et slags musikkens «Babels Tårn» i hvilket «vanlige» mennesker ikke lenger hører annet enn en musikalsk forvirring som låter «hverken fugl eller fisk.»

Jazz er i utgangspunktet en amerikansk musikkform, en sammensmelting av afro-amerikanske folkloristiske musikkarter med europeiske tonale og harmoniske formalprinsipper. Den kunne bare ha oppstått og utviklet seg i denne «spenningen» mellom afrikanske og europeiske musikkelementer på det amerikanske kontinentet. Jazzens stigende anerkjennelse som en genuin musikalsk kunstform har tildels vært en smertefull prosess gjennom segregeringer og kamp for menneskerettigheter for den afro-amerikanske del av befolkningen i USA. Jazzen har frembragt en rekke tidløse musikalske kunstnere — både «svarte» og «hvite» — som gjeninnførte den spontane improvisasjonskunsten også i (den overveiende europeisk dominerte) «kunstmusikken.» Tidløse amerikanske jazzkunstnere som Louis Armstrong, Duke Ellington, Benny Goodman, Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Erroll Garner, Lionel Hampton, Oscar Peterson — bare for å ha nevnt noen få av de mest profilerte (det kunne og burde nevnes mange flere!) har begeistret millioner av mennesker over hele den vestlige sivilisasjonen med sine elegante, rytmiske og logisk utførte improvisasjoner over begripelige tematiske strukturer. Jazzmusikken har i dag en klart definert tradisjon i en «mainstream» av stilarter som har vist seg å være slitesterke, og bevist levedyktighet tvers gjennom populaermusikkens skiftende trender og moter. Selvsagt — som i alle musikkformer — tilføres også jazzen nye impulser fra ofte uventet hold. Men slike nye impulser må da over noe tid vise levedyktighet i forhold til de «normer» som jazzens «mainstream» har utviklet gjennom sine begrepsdefinerte stilarter.