Sakset/Fra hofta

Vi nordmenn har sjeldent mye følelse for gran, men hvorfor er det slik? Hvorfor er noe av det beste vi vet å tråkle seg på ski gjennom tjukke granskauen?

Et grantre vinner aldri noen skjønnhetskonkurranse. Den er ru, kvistete og overdrevent innrettet mot overlevelse. Sammenlignet med eik så har den ingenting evig eller bunnsolid over seg. Sammenlignet med lønn har den ingen grener som strekker seg oppover og som om våren ofrer lysegrønne blomster mot himmelen. Rent visuelt trekker granen blikket innover mot seg, ikke oppover eller rundt til hva som kan skjule seg bak. Og granen er mørk på utsiden og enda mørkere innenfor de eviggrønne grenene. Skiftene i årstidene vi nordmenn setter sånn pris på bryr granen seg knapt om, den gjør mer et poeng av å være uforanderlig.

Alle med en hage av noen størrelse har gjerne et tre der, men det er sjeldent en gran. Under et løvtre kan du sitte og bare nyte det, under et grantre sitter man bare i nødsfall, fullt som det er av nåler og kvae.

Så hva er det da med gran?

Granen har det ved seg at den er best i mengde. Et enkelt tre er bare mørkt og ruvende, men plasser mange nok av dem sammen og du har plutselig en skog som oppleves som noe helt annet. Hvis du kan skue litt utover, så er det få ting som kan slå synet av granskog. Den ruver, den er majestetisk og den står der som en utfordring.

I en løvskog kan du se på blomstene under trærne om våren, gå i sval skygge om sommeren og vasse i løvet om høsten. Den bringer tankene hen til varme, stille sommerdager preget av ro, mildhet og overskudd. Granskog tilbyr ingen av disse mentale godbitene. Den er tvertimot best om vinteren, og dekket av dyp snø. Og granskog avtvinger respekt, noe løvskog aldri klarer da grenene som strekker seg mot himmelen alltid hinter om at det finnes håp. Granskog mangler også elementet kulturlandskap – det noe hardt og utemmet over granskog.

Sentralt i metafysikken til det vestlige menneske er vissheten om at sjelen er alene. Når du vandrer heden løser ikke sjelen seg opp i en eterisk saus, du gjenfødes ikke og kan heller ikke satse på noe fredfyllt ingenting. Bare i Vesten gir begrepet ‘å selge sin sjel’ mening. Sjelen er din og møter sin sjebne helt alene. Når en ser på grantrær så bare står de der. Og uansett hva som skjer med deg og din sjel så bryr de seg ikke. Når du skuer over en granskog til et mål i det fjerne, en fjellstue, en topp eller en bre, så vet du at det er opptil deg selv å komme gjennom skogen og til dit du skal. Derfor er granskog karakterformende, å forsere den aner du kan kreve noe av deg.

Elsk din granskog nordmann.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også