Sakset/Fra hofta

– Overraskende islamistseier i Egypts presidentvalg, hoier VGs Lars Akerhaug, og skriver at Det muslimske brorskapets kandidat Mohamed Mursi har vunnet stort i Kairo og nå går til andre runde i landets presidentvalg.

Herr islamistens parti, Frihets- og Likhetspartiet, mener blant annet at en kvinnelig president er «upassende» og vil styre Egypt etter islamske sharia-lover.

Hvorfor islamistenes seier tilsynelatende kommer som en overraskelse er sannelig ikke godt å si, men kanskje skyldes det at man på VGs kanter har vært håpefulle nok til å overse alle tegnene på at det mest overraskende ville vært et motsatt resultat?

I demokratiske valg er det jo gjerne folket, ikke europeisk ønsketenking, som avgjør. Og i Egypt tyder det meste på at majoriteten liker både islamister og sharia-lover. Dette ville også VGs journalister visst, dersom man hadde tatt seg bryet med å lese en internasjonalt oppsiktsvekkende undersøkelse, eller som et minimum tatt det man leste på alvor.

I desember 2010 publiserte det anerkjente Pew Research Center (PRC) en undersøkelse som innebar gode nyheter: blant en stor majoritet i syv muslimske lands befolkninger var støtten til voldelige organisasjoner som al Qaida, Hamas og Hezbollah for nedadgående. Undersøkelsen viste imidlertid noe annet: at majoriteten i de samme landene — blant dem Egypt — ønsket at islam skulle spille en betydelig rolle i deres lands politiske liv. For Egypts vedkommende gjaldt det hele 95 prosent av respondentene. Majoriteten stilte seg også positive til å endre nåværende lover til å tillate steining som straff for utroskap, amputasjon av en hånd for tyveri og dødstraff for konvertering fra islam til en annen religion.

Mange av muslimene som deltok i undersøkelsen, beskrev en pågående kamp mellom fundamentalister og moderniserende krefter i landet de bor i. Denne beskrivelsen kom hovedsakelig fra muslimer som hadde grunn til å føle seg truet av en økende konservatisme, da undersøkelsen viste at majoriteten av de som identifiserte denne kampen var på den moderne siden. Dette gjaldt spesielt i Libanon og Tyrkia, hvor hhv. 84 og 74 prosent identifiserte seg selv som moderne og i opposisjon til fundamentalister.

Bare to land utmerket seg særlig negativt i så henseende, og ett av dem var Egypt: blant dem som beskrev kampen mellom moderne krefter og fundamentalister, identifiserte 59 prosent seg med fundamentalistene.

Det er dette folket som nå har gått til valgurnene, ikke en nasjon av nyfrelste liberale demokrater. En viss forandring i folkemeningen kan med rette forventes og ønskes, men å tro at en klart islamistisk majoritet skal bli til en minoritet på to små år er i overkant optimistisk — selv for norske journalister i revolusjonsmodus.

En undersøkelse skal selvfølgelig ikke forveksles med Åpenbaringen, men bortsett fra de glade scener på Tahrir-plassen er det lite eller ingenting som har tydet på at befolkningen har flyttet seg nevneverdig hva gjelder islam som politisk faktor og dermed de mer ufjelge sidene som finnes i form av sharia-lovenes barbariske straffemetoder. Den utbredte undertrykkelsen og seksuelle trakassingen av kvinner er like tilstedeværende som den var før folkemassene møtte opp på Tahrir-plassen, mens forfølgelsen av Egypts kristne minoritet har antatt et større og styggere omfang. Bare dette forteller en hel del om islamismens stilling landet.

Det er for øvrig en god regel at man ikke skal ta alt man leser for god fisk, men hvis norske journalister og meningsprodusenter hadde vært halvparten så interessert i livets mer traurige realiteter som de åpenbart er i revolusjonsromantikk og moteriktig ønsketenking, så slapp de i det minste å bli ubehagelig overrasket fullt så ofte.