40.000 mennesker møtte opp på Youngstorget for å synge «Barn av regnbuen» sammen med Lillebjørn Nilsen. Det er en fin sang, det er hyggelig å synge sammen, og det har ganske sikkert terapeutisk effekt for endel i disse vonde dagene å stå samlet i fordømmelsen av volden.

Kanskje burde man derfor avstå fra å kommentere begivenheten, men det er vanskelig å la være. For når den likevel avføder et visst ubehag, skyldes det minst to ting.

Det ene er premisset for opptrinnet: en protest mot Breiviks omtale av sangen. Man mener altså at det er nødvendig å ta til motmæle mot det en mentalt syk massemorder sier. Det er en forfremmelse av ham til offentlig debattant, hvilket han ikke har fortjent. Egnet er han heller ikke. Det er riktignok ikke like ille som de til dels mislykkede forsøkene på å rive ham ned som tenker etter først å ha gjort ham til en, men det er likevel å danse etter hans pipe — om enn med motsatt fortegn.

Det andre er de sterke dragene av irrasjonell nyreligiøsitet ved det hele. Man samles til en slags kjempemessig sekulær messe i bønn om at Norge liksom må forbli et ubesmittet sted der alle lever som søsken, sågar med etterfølgende prosesjon.

Det er noe krampaktig over det. Nåde den som ødelegger den norske idyllen, synes å være et underliggende budskap her. Og det gjør nok ingen, men mange ville likevel betakke seg for å delta i kosen. De ville rett og slett finne den litt klam.

Er det noe nordmennene trenger å lære snarest, er det hvordan man håndterer uenighet og et uomtvistelig foreliggende fravær av harmoni, uten å gå av skaftet. Kollektive, nasjonalt synkroniserte og kringkastede seremonier er neppe den beste starten.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂