Interlude

Fyrst Gremins arie fra Tsjaikovskijs opera «Jevgenij Onegin» er en av de mest psykologisk interessante jeg vet om. Gremin synger om sin store kjærlighet til sin unge kone Tatjana, uten å vite at mannen han synger for – Onegin – elsker samme kvinne.

To år tidligere, da Tatjana var ugift, hadde hun betrodd Onegin at hun var forelsket i ham. Han avviste henne på en svært ydmykende måte. Deretter fornedret han sin beste venn Lenskij ved å flørte med hans forlovende, Tatjanas søster Olga. I den påfølgende duellen drepte Onegin Lenskij.

Onegin er nå vendt tilbake etter en tid i utlandet, og oppdager at han elsker Tatjana, som på sin side har inngått fornuftsekteskap med den aldrende Gremin, ønsker å være trofast mot denne, og avviser Onegin.

Gremins rolle er liten, men denne figuren er ytterst fascinerende. Er han så naiv at han tror at Tatjana elsker ham? Forstår han at hun og Onegin har en forhistorie sammen og at begge bærer følelsesmessige arr? Hvis svarene er ja på disse spørsmålene – hvordan er han i stand til å leve med det? Og hvorfor betror han seg til Onegin? Han er en mild og god mann og absolutt ikke sadistisk anlagt. Det kan derfor ikke være trang til å triumfere som får ham til å være så åpenhjertig overfor rivalen. Hvilke er da hans motiv? Glødende forelskelse av den typen som får munnen til å løpe over med det hjertet rommer? Eller spiller det ingen rolle for ham at kona ikke gjengjelder hans kjærlighet? Håper han at hun utvikler følelser for ham etterhvert?

Det er slike tanker som får meg til å ligge våken om natten etter å ha hørt denne arien, som her fremføres av Boris Sjtokolov – en relativt ukjent, men ubeskrivelig god sanger.