Kommentar

Norske guruer som Thomas Hylland Eriksen ynder å påpeke at det finnes et mangfold av «definisjoner» av etnisitet, for eksempel «norskhet».

Det er helt korrekt, men derav følger ikke slutningen personer av hans klasse trekker: At etnisitet «egentlig» er noe konstruert, en hendig fantasi, for eksempel som et lurt begrep makthavere har sneket inn, på fullstendig ikke-dokumentert vis, i hodene på sine undersåtter for å gjøre dem mer lojale.

Det er også politisk korrekt å latterliggjøre dem som instinktivt anser «etnisitet» som en objektiv kategori, ved å påstå at disse med nødvendighet oppfatter etnisitet som noe evig og uforanderlig.

Disse eksemplene på stråmannsargumentasjon er så vanlig at det burde være unødvendig å fremlegge dokumentasjon på det.

For, det ER nettopp, stråmannsargumentasjon det her er snakk om.

Følelsen av stammetilhørighet er nettopp det, en følelse, generert av et mangfold av karakteristika, hvorav de fleste ikke lar seg verbalisere, eller endog konseptualisere. Dette gjør fenomenet slett ikke til en fantasi, eller til en konstruksjon av kløktige maktpolitikere, eller til noe mytisk og utenomempirisk. For også sjimpanser har særdeles sterke opplevelser om hvem som er «med» og hvem som «ikke er med» i gruppa (og, med skrik, skrål og sannsynlig begeistring, fører krig og etterfølgende kannibalisme på andre sjimpansegrupper).

Og de mangler språket til å uttrykke den innsikten. Tilsvarende med oss mennesker:  Vår evne til å bygge opp stammefølelse, og klassifisere i henhold til den følelsen ligger langt forut for når våre forfedre kunne kalles mennesker. Og, fordi språket ikke har oppstått for å erstatte, eller endog bare redegjøre for, fenomener som dekkende er gitt av våre andre sansnings-og-forståelsesevner, så har selvfølgelig språket heller ikke utviklet seg i noen høy grad til å kunne beskrive fenomenet. Språket kommer som et tillegg for å perfeksjonere i adaptiv forstand visse egenskaper, f.eks.individuell  forføringsevne (flørt) og forsterket koordinasjonsevne av gruppen (kompleks kommandogivning).

Kort sagt, våre språklige definisjoner av etnisitet vil alltid være ufullstendige, i det at de språkgitte betegnelsene overhodet ikke utfyller, eller endelig avgrenser det fenomenet som kan kalles en gruppe definert ved en gjensidig stammetilhørighetsfølelse. Dette gir rom, selvsagt, for en lang rekke sprikende språklige og konseptualiserte definisjoner av etnisitet. Men dette betyr ikke nødvendigvis at enkeltindivider, som hvis de blir avkrevd det, oppgir ulike (kvasi-)definisjoner av etnisitet, likevel vil stride innad om hvilket fenomen de mente å snakke om.

Vi kan, mer fruktbart i modellmessig forstand,  se på de ulike etnisitetene som ulike landskapsregioner, der det er opp til den enkelte person å plukke ut et sett av karakteristika (for eksempel relative avstander mellom fjelltopper, distinksjoner i faunavariasjon mellom ulike etnisitetslandskap etc), som han eller hun synes distingverer etnisiteten.

Men, slike sett av ikke-fullstendige identifikasjonskriteria kan utmerket vel føre til sammenfallende objektidentifikasjon; enkeltelementer av dem kan gjenfinnes i ulike landskaper, men hele enkeltsettet gjør sannsynligheten for ulik objektidentifikasjon  svært liten , og vil samsvare i sin objektpåpekning med andre enkeltsett.

Det er ikke mer vanskelig, egentlig, enn dersom man spør en mor (og, generalisert, sett av mødre):

«Nevn de fysiske kjennetegn ved ditt barn som gjør at du skiller ditt barn fra alle andres».

Spørsmålet er en felle, for moren vil ikke kunne verbalisere samtlige av de karakteristikaene, og det settet hun verbaliserer vil ikke kunne anvendes til entydig identifikasjon av barnet for den utenforstående. Men, enten hun nå ser hele barnet, eller bare et sett av spredte fotografier av deler av barnet (av f.eks, øyne, høyrehånd, venstre øreflipp), så vil hun også i det siste tilfellet (hvis «mange nok» slike biter), kunne entydig plukke ut sitt barn, fra alle andres.

Derfor er egentlig den eneste virkelige meningsfulle definisjon av etnisitet den intersubjektivt ostentative, nemlig at grupper av mennesker kommer sammen, samhandler noe, og på basis av dette sier: «A,B, E, G tilhører MIN etnisitet, mens de andre er fra andre etnisiteter». Intet fullstendig språkliggjort inkvisisjonsskjema kan yte rettferdighet som erstatning til innsiktene, både de bevisste, men ikke minst også de ubevisste, som blir vunnet gjennom reell, sosial interaksjon, og slike skjemaer tjener kun til forvrengelse av virkeligheten, snarere enn til vitenskapelig verdi.

Sammenlikner man derimot svarene forsøkspersonene innleverer, etter en slik angitt sosial interaksjonskontekst, vil man finne ubetydelige interne avvik for etnisitetsavgrensningene, og derigjennom vil «etnisitet» som reell empirsk kategori godtgjøres.