Feature

Det måtte jo skje før eller senere, og sannsynligvis er det ikke stort å begråte heller: Etter et kvart årtusens historie blir det ikke flere papirversjoner av Encyclopaedia Britannica. For den som er ute etter oppdatert informasjon raskt, kan ikke papirmediet konkurrere med nettet, hvor leksikonet naturligvis lever videre.

Og selv om det er flott interiørmessig å ha luksusutgaver med bind i bordeaux skinn som matcher en ditto sofagruppe, kan det ikke benektes at det er noe forhenværende og musealt ved det hele. Den som både har bokverket og nettforbindelse, vil da også foretrekke sistnevnte i sin jakt på informasjon — det å følge hyperlenkene med et klikk er opplagt mye raskere enn å måtte slå opp alfabetisk i en beslektet artikkel som mest sannsynlig er i et annet bind.

De store encyklopedienes historie er også historien om en kulturell konkurranse mellom nasjonalstater i kjølvannet av den vitenskapelige revolusjonen. Den store franske encyklopedien er velkjent; det samme er italienske Treccani, som fortsatt pryder mange prestisjetunge kontorer med sine 62 ruvende bind. Noe magisk var det da også ved å beskue Britannica på et offentlig bibliotek for første gang, etter å ha vokst opp med et mindre leksikonverk hjemme.

Nostalgien til side, den eneste store ulempen med nettleksikon er vel at man ikke kan bla tilfeldig i et nysgjerrig øyeblikk, for siden å la oppmerksomheten feste seg ved noe man ikke engang ante at man kunne ha interesse av. Så selv kommer jeg ikke til å kaste noen av papirverkene innenfor husets fire vegger, til tross for at jeg høster litt overbærende blikk fra store og små når jeg fra tid til annet blåser støvet av et av dem i nevnte hensikt.