Sakset/Fra hofta

Samlaget holdt torsdag kveld en sammenkomst på Hjemmefrontmuseet, der Gunnar Myklebust presenterte biografien over krigshelten og krigshistorikeren/journalisten Ragnar Ulstein, som i en alder av 97 år fremdeles er åndsfrisk som få. Det var et privilegium å få være til stede.

Myklebust fortalte om samarbeidet mellom de to: Ulstein er vant til å være den som ber andre rippe opp i sine liv. Det ligger 1.300 intervjuer med krigsdeltakere i Ulstein-arkivet på Hjemmefrontmuseet. Nå var det han som måtte gå inn i sitt eget.

Det tok tre år.

Myklebust viste at Ulstein har gjort inntrykk på ham. Ulstein er beskjeden. Har en mild from. Men det er en sterk vilje bak ordene.

Det var Ragnar vi var kommet for å høre. Da han fikk snakket seg varm kom han med noen perler.

Ord satt på papir er som å sjøsette «mening». Hvis det skal bli historie må noen sette ord på papir. Først i ettertid kan man se at det som ble skrevet den gangen var viktig. Du «så» noe som tiden har vist ikke bare gyldigheten av, men betydningen.

Mennesket leter etter en oppgave med livet, og når det har funnet den må det gi seg hen. Livet er å tjene. Det kunne stått som motto for Ulsteins budskap.

Han fant flere oppgaver: Først overfarten til England hvor han ble en del av Kompani Linge. Retur til Norge. I noen korte riss ga Ulstein – og Myklebust – begrep om hvor omfattende en motstandskamp er: Du kommer over fra England, utstyrt med to navn du har memorert. Du nærmer deg personene forsiktig. Kjenner de noen andre de stoler på? Slik sendes du videre. Disse kontaktpersonene var det som gjorde det mulig å operere i et okkupert land. Ulstein skulle gjerne skrevet deres historie, selv om mange er navnløse.

Mot slutten av krigen bygger han opp en motstandsgruppe i Sogn og Fjordane på flere hundre mann. Tyskerne valgte å overgi seg. Men det kunne man ikke vite.

Etter krigen blir Ulstein kronikøren, den som forteller.  Han var journalist i Bergens Tidende i flere år, der han intervjuet krigsveteraner. Det gikk et stort skille i befolkningen mellom de som hadde satt livet på spill, og de som ikke hadde. Krigsdeltakerne måtte betale dobbelt opp: De måtte tåle de andres uforstand, og bære byrden av sine opplevelser.

Men som Ragnar sa: Noen ganger må man være forberedt på å ofre livet. Livet krever det av oss.

Ulstein har en imponerende produksjon bak seg: Han skrev tre bind om Englands-farten, tre bind om Svensketrafikken og tre bind om Etterretningstjenesten. I tillegg kommer bøker om motstandskampen på Giske og jødenes skjebne.

Ulstein har noen egenskaper som gir en unik kombinasjon: Ydmykhet, overblikk, sans for språk, flittighet og flid. Den sunnmørske arbeidsomhet, nøysomhet, utholdenhet. Det går ikke an å bløffe seg frem her.

Han har hatt hjelp av sin livsledsagerske, som skrev ned intervjuene på skrivemaskin med gjennomslag.

Jeg har selv hatt gleden av å besøke Ulstein i Ålesund for å møte ham og dikteren Arnold Eidslott som bor like i nærheten.

Når man sitter ved stuevinduet og ser ut på Sunnmørsalpene er det et fantastisk syn.

Man blir optimist av å høre på Ragnar Ulstein. Det er en glede i røysta hans. Han vet han har «fullført» og han er takknemlig.

Ulstein er ikke gammel i den forstand at han er på vei ut av tiden. Han lever fortsatt med i samtiden.

Ultsein er vel den eneste krigshelten som har våget å opplate sin munn og si at han er bekymret for Norges frihet. Ordene har desto større vekt fordi han er den han er; historiker.

Disse bekymringene har Ulstein gitt uttrykk for i flere artikler på Document.no.

Bakerst i boken har Myklebust nevnte «ymse nettartikler», men Document.no glimrer med sitt fravær. Jeg spør noen som står ham nær og får vite at Ragnar kun har skrevet i én nettavis: Document.no.

Det ble for mye for Myklebust som tilhører NRK-kulturen. At krigshelten hadde kontakt med og skrev for Document.no blir too much. Men det er ikke Ulsteins ære Myklebust forsvarer, det er de andres.

Ragnar ser den samme unnfallenhet og appeasement i dag som i tredveårene. Friheten må forsvares ellers mister vi den.

Han nærmest synger ordene, kanskje vet han at det er siste gang han er i en slik forsamling, i Oslo.

Jeg går ut i høstkvelden. Solen er ved å gå ned over fjorden. Det er et utrolig lys. Noen sitter på volden og bare venter på solnedgangen.

Porten er låst og vi må gå over på den andre siden for å komme ut ved Grev Wedels plass. Dette er det fineste området av Oslo. Festningen, militærbyggene, de store åpne plassene. Hvis disse ble innlemmet i Kvadraturen kunne Oslo fått et nytt tyngdepunkt.

En arkitektstuderende fra Portland, Oregon, slår følge.

Lyset og Ragnars ord gir en distanse som gjør at byen fremstår som legeme. Utenfor departementene er det tunge koranklosser og stygge lukkelemmer. Terrorsperringengene skamferer byens ansikt.

Ragnar Ulstein gjør meg lett til sinns. Det er så mye å glede seg over. Oslo som i hverdagen har et slitent uttrykk, skinner i oktobermørket.

Med hans ord i minnet: Hva står vi på terskelen av? Hvor langt har vi beveget oss inn i noe som vi ikke en gang kan sette ord på?

Det er viktig å skrive, å holde kontakten med hvem man var, for å se hvor stor avstand vi har tilbakelagt.

Den er allerede mye større enn vi tror.