Kommentar

At en stat har rett til å begrense innvandringen i kraft av et legitimt ønske om en viss demografisk stabilitet, er de fleste enige om. Så lenge diskusjonen foregår på et abstrakt nivå, oppnår man lett konsensus om at ingen stat er forpliktet til å ta imot et ubegrenset antall.

Uenigheten oppstår gjerne idet slike begrensninger klart utgjør et etisk dilemma. Kan hensynet til den opprinnelige befolkningen tenkes å bli tungtveiende nok til at et land også må avvise personer som er gift med egne borgere, eller la være å ønske velkommen en udiskutabelt ekte flyktning som har gjennomgått de grusomste prøvelser?

Selv for personer som i teorien er tilhengere av en streng politikk, vil svaret i praksis ofte bli nei idet man blir stilt overfor en menneskeskjebne. Men hva om vekten av alle menneskene begynner å få samfunnet til å knake i sammenføyningene?

For Israel har dette vært en høyst konkret problemstilling en stund, og minst to forhold har dertillands pekt i retning av den motsatte konklusjonen: Også når det er så etisk betenkelig at det gjør vondt å avvise folk, kan det være nødvendig og rett.

Et forhold er det relativt store antallet palestinere gift med israelere, som oftest israelske arabere. En annen omstendighet er tilstrømningen av flyktninger fra Sinai, som har økt voldsomt de siste årene.

Etter den andre intifadaen ble det vedtatt en lov som hindrer folk fra Gaza og Vestbredden å flytte til Israel for å bo sammen med sine israelske ektefeller, åpenbart i den hensikt å begrense antall personer som kunne tenkes å utgjøre en sikkerhetsrisiko. Helt vanntett er dette skottet ikke: I pragmatismens ånd kan det gis dispensasjon for menn over 35 år, en alder hvor den potensielle terrorlysten statistisk sett er liten. Ikke desto mindre har menneskerettighetsgrupper og ektefeller rammet av bestemmelsen i årevis kjempet en rettslig kamp for å få loven opphevet. Men i en nylig kjennelse slo Israels høyesterett fast at loven opprettholdes. At dette var et dilemma fremgår klart av at kjennelsen splittet dommerkollegiet, som vedtok den med det knappest mulige flertallet 6-5.

Det spørs likevel ikke om en av de seks dommerne var ganske brukbart i overensstemmelse med den allmenne rettsoppfatning da han i sakens anledning bemerket at menneskerettighetene ikke skal være noen oppskrift på nasjonalt selvmord.

En enda verre nøtt er alle de forkomne flyktningene, hovedsakelig fra Eritrea og Sudan, som i den senere tiden er kommet seg over grensen mellom Egypt og Israel — siden 2006 hele 46.000 personer. Israelske leger har fastslått hinsides enhver rimelig tvil at mange, kanskje omlag halvparten av disse, er blitt utsatt for grusom tortur og voldtekt, og det foreligger tallrike troverdige vitnesbyrd om utpressing. Flere skal ha blitt truet med å bli drept av menneskesmuglere i Sinai-ørkenen, dersom de ikke skulle klare å skaffe til veie tusenvis av dollar, om nødvendig ved hjelp av bekjente i Israel.

Israel kaster ikke ut disse personene, men deres antall er for stort til at landet vil gi dem permanent opphold. Med tidsbegrensede opphold som jevnlig må fornyes, og uten tildeling av nevneverdige rettigheter utover det, blir de hverken avvist eller ønsket velkommen. Problemet feies på et vis under teppet, idet man håper at de fleste med tiden vil dra for egen maskin heller enn å leve på eksistensminimum. Men mange gjør ikke det, og i en slik limbus går de en uviss fremtid i møte. Flere begynner å arbeide svart, noen av ren nødvendighet fordi de har gjeld til menneskesmuglerne. Utsiktene til en slik trøstesløs tilværelse får trolig mange til å vurdere andre alternativer enn Sinai-ruten.

Dette er brutalt, men trolig er det også nødvendig for å gi Israels befolkning noenlunde trygghet for at landet i overskuelig fremtid vil opprettholde et klart jødisk flertall. Noen av de europeiske landene ser ut til å være inne på lignende tanker etterhvert som deres egen virkelighet langsomt nærmer seg Israels. Krisetiden får dem til å innse at man ikke for all fremtid kan lukke øynene for belastningen de nyankomne utgjør. I vårt eget oljesmurte land vil vi vel betale oss bort fra dilemmaet en stund til.