Gjesteskribent

Johan Galtung kom med følgende uttalselser da han ble tildelt Erik Byes minnespris.

«Det som er skjedd nå i Libya kommer til å feile alt sammen, det kommer til å bli en katastrofe. Det kommer ikke til å bli et Egypt og Tunisia, det kommer til å bli et Irak og Afghanistan. De norske eliter som ikke følger med i verden, men som får sine direktiver ovenfra vil lide nok et nederlag. Jeg tror ved å si slike ting så taler jeg i Erik (Byes) ånd. Jeg oppfatter Erik ikke bare som en trubadur, dikter og kunstner men som både det og en sannhetssøker.»

«Norge er i den veldig vanskelige rollen ved på den ene side å være offer og på den andre side være gjerningsmann. At norske snikskyttere med kaldt blod dreper det de kaller Taliban – akkurat som en annen person hvis navn jeg ikke skal nevne for han søker altfor mye offentlighet til at jeg skal gå i den fellen, med kaldt blod drepte AUFere, og var like ved å drepe mitt eget barnebarn som lå bak en stein da han var på fremsiden og skjøt hennes venner og venninner.»

«Jeg tror nå det som nå fyller Norge, ikke tale om at han skal få til det han ønsker, fyller Afghanistan. Og ikke bare tror jeg det, jeg vet det. Jeg vet også at han var på jakt etter forrædere og at det finnes i Afganistan folk som er på jakt etter forrædere. Og som går like hardhendt frem. Ikke noe av dette fører frem.»

«Hvis Norge nå kunne si: vi har lært noe om vold, vi går over fra vold til megling i Afghanistan. Vi støtter en konferanse for et samlet Sentral-Asia for samarbeid og sikkerhet. Men det skal være Sentral-Asiatiske land som først og fremst leder dette arbeidet. Da vil vi være på rett vei. Den sjansen bør vi gripe. Vi skal lære av det som har skjedd og også rette søkelyset mot oss selv.»

Den konsentrerte mengden sludder i disse uttalselsene er vanskelig å ta inn over seg.

Mest oppsiktsvekkende er at Johan Galtung plasserer de norske styrkene i Afghanistan i samme bås som Breivik. Deretter sammenligner han NATOs tilstedeværelse i Afghanistan med Utøya-massakren. Og til slutt prøver han å innbille det norske folk at en fredskonferanse vil kunne lede til nettopp fred, sålenge prosessen overlates til landene i regionen.

Erik Byes minnespris blir delt ut av Protestfestivalen i Kristiansand. På festivalens hjemmesider står det at «Målet var å utfordre toleransebegrepet i en tid da én mening ofte var dominerende i samfunnsdebatten. Mente man noe annet ble man hengt ut.» Videre står det at «Vi har bevisst ikke ønsket å ha ”gjerder”. Her møtes den mest konservative og den mest liberale hippien eller anarkisten.»

Dette høres bra ut, en universal protest mot en samfunn som bare tilsynelatende er tolerant. Erik Byes minnespris deles ut til «en person som over en lengre periode har framvist et uredd og brennende engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen i positiv lei lokalt, nasjonalt eller internasjonalt».

La oss ta en rask titt på tidligere prisvinnere:

2005 Åge Alexandersen – alltid bra.

2006 Hanne Sophie Greve – norsk dommer, tidligere dommer ved den internasjonale krigsdomstolen i Haag og vinner av Fritt Ords pris i 1995. Hun ville slepe Mullah Krekar for en internasjonal domstol. En stø kandidat til nesten hva som helst.

2007 Erling Borgen – en noe tendensiøs journalist kjent fra en NRK. Men tatt i betraktning at prisutdelingen i 2006 gikk til noen som muligens var litt på høyresiden så kan de slippe unna med denne utdelingen i 2007.

Så langt er det bra. En kjent artist for å varme opp, så en stø jurist og deretter et vandrende bevis på NRKs idelogiske ubalanse. Interesant, men noe går galt etter 2007, bare se hvem som vant i 2008.

2008 Cindy Sheehan – en amerikansk kvinne og erklært revolusjonær sosialist som fikk sin sønn, som hadde meldt seg frivillig inn i hæren, skutt i Irak. Hun var i et kort øyeblikk samlingspunkt for den amerikanske fredsbevegelsen. Allerede her bryter Protestfestivalen med sine egne statutter da det står svart på hvitt at prisen skal deles ut til en person som «over lengre tid» har fremvist et uredd og brennende engasjement. Sheehan fremstod bare som rasende og sørgende mor etter sønnens død i 2004.

En tvilsomt tildeling, men klarte Protestfestivalen å finne en bedre kandidat i 2009?

2009 Mads Gilbert – lege, partimedlem i Rødt og ihuga Palestina-aktivist. Har arbeidet i en årrekke på Gaza og Vestbredden. Selv om Gilbert ihvertfall var en bedre vinner enn Sheehan så begynner nå Erik Byes pris å vise en ideologisk slagside. Hvis vi utelater Åge Alexandersen så er nå prisen tildelt 3-1 i venstresidens favør. I tillegg var 2009 tildelingen til Gilbert en utilslørt politisk tildeling pga hans aktive partitilknytting.

Og hva skjer i 2010?

2010 Erik Dammann – forfatter av «Fremtiden i våre hender» og leder av organisasjonen med samme navn. Basert på tildelingskriteriene til Erik Byes pris er ikke Dammann noen dårlig vinner, men utdelingen gjør ingenting for å rette opp den stadig sterkere ideologiske slagsiden som prisutdelingen har fått.

2011 Johan Galtung – oppfinner av fredsforskningsstudiet, ideologisk premissleverandør til den utopiske venstresiden, grunnleggeren av PRIO.

Tildelingene har de siste fem år gått til folk som ideologisk tilhører venstrefløyen i norsk og internasjonal politikk. I tillegg er det en tendens mot at vinnerne blir stadig mer politisk ekstreme. Det er imidlertid ingen tegn til ideologisk nyskapning, med som konsekvens at prisvinnerne begynner å bli litt opp i åra. Mads Gilbert er 64, Damman 80 og Galtung 81. Prisvinnerne er ikke en liste over hvem som har gjordt noe relativt nylig, men er en hyldest til hvem som var de beste hippiene. Det er 1970-tallets radikale venstres verdisyn som får priser, ikke noe annet.

Til dagens ungdom er det bare å si: finn deres egne helter.

Protestfestivalen som deler ut Erik Byes pris mottar støtte fra blandt annet Norsk Kulturråd og Fritt ord.

kilder:
www.nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.7779674
www.protest.no
Wikipedia