Kommentar

Da Donald Tusk innledet det polske formannskap onsdag, kritiserte han Danmark for å svikte den grunnleggende idé om fri bevegelighet i Europa.

Flere tyske delstatspolitikere ønsker å tukte Danmark.

Danmarks beslutning om å gjeninnføre tollkontroll på grensen har vist seg å ha stor symbolsk sprengkraft. Hva er det som står på spill? Hvordan kan noen tollere på grensen utløse et slikt rabalder?

Situasjonen i Europa er labil, ikke bare er det mørke skyer på den økonomiske horisont, det er også en utbredt misnøye med resultatet av de åpne grenser: i form av østeuropeisk kriminalitet og ikke-vestlig innvandring. Begeret er fullt.

Meningsmålinger viser at feks. tyskerne er enig med Danmark. De ønsker også grensekontroll.

Motstanden mot Danmark kan derfor tolkes som en frykt for tilsvarende krav fra egen befolkning.

Ville det være så galt? Er selvtilliten hos Europas politikere så lav? Er selvbildet så dårlig?

I Brussel og hos den politiske eliten er politikken tilsynelatende en pakke: åpne grenser er et kjerneprinsipp. Man kan ikke tillate kontroll, for det vil kunne utløse et ras. Da vil suvereniteten hentes hjem og folk kan stille spørsmål: hvem skal vi slippe inn? Den suvereniteten ønsker ikke Brussel at folk skal få. De vil at den skal ligge i Brussel, hos kommisjonen, i ministerrådet og i EU-parlamentet og domstolen.

Hvor virkelighetsnært er det? Tror man at man i lengden kan påtvinge befolkningen en politikk som neglisjerer konsekvensene, i form av kriminalitet og uintegrerbare innvandrere?

Åpne grenser

Professor Anders Drejer, ved Ledelsesakademiet ved Aalborg Universitet, hadde en kommentar i Jyllands-Posten onsdag: Den globale andema.

Her advarer han Danmark for å føre en politikk som gjør at man oppfattes som innadvendt og seg selv nok.

For dansk næringsliv er ikke bare avhengig av, men integrert i en global verdensøkonomi:

Drejer gir mange eksempler på hvordan virksomheter er innflettet i verdensøkonomien. Man kan ikke gjøre som man vil.

Det er tale om virksomheder og brancher, der for længst har erkendt at de agerer inden for rammerne av globale forretningsbetingelser.

Os andre ganske almindelige mennesker er omvendt lige så afhængige af, at de nævnte virksomheder gør det godt.
..
Og det er dæsverre sådan at langt over 90 procent av dansk eksport stammer fra langt under 10 pct. av virksomhederne.

De samme betraktninger kunne vært skrevet om Norge eller Sverige.

De er «sanne», men de utgjør ikke hele sannheten. Drejer unnlater å stille spørsmålet: hva skjer når eksportindustrien og befolkningen får motsatte interesser?

Det er det som er kjernen i grensespørsmålet. Folk er rett og slett ikke villige til å betale prisen lenger. De ønsker seg kontrollen tilbake. Reaksjonen fra Brussel og fremst tyske politikere nærmere seg hysteri. Da vil folk spørre: hvis systemet er så skjørt at det ikke tåler noen tollere på grensen som vinker inn mistenkelige, hvor holdbart er det så?

Brussels tendens til å reagere kraftig på enhver gjenerobring av nasjonal suverenitet indikerer at dette ikke handler om økonomi, slik Drejer mener, men om makt.

Danfos og Grundfos eller Statoil og Hydro er ikke avhengig av at kriminelle og illegale innvandrere fritt kan bevege seg over grensen for å kunne drive sin virksomhet. Tollere får ingen betydning for deres eksport. Ei heller for tilflytning av profesjonell arbeidskraft. Arbeidsinnvandringen til Danmark er på topp.

Det hele koker ned til et spørsmål om makt. Drejer bruker stråmannsargumenter: han later som om symbolikken med tollere er så stor at det kan skade dansk eksport. Det er i tilfelle en selvoppfyllende profeti.

Industrien er heller ikke tjent med at befolkningen blir skeptiske til fremmede. Til at en følelse brer seg av at alt flyter, og ingen har kontroll.

Det finnes ingen rasjonelle grunner til at gjeninnføring av grensekontroll hemmer økonomien. Tvert om er en sunn økonomi avhengig av lov og orden.

Argumentet om at grensekontrollen er å svikte den europeiske idé, er et annet ord for at Tyskland erstattet tysk nasjonalisme med en Europa. Det er denne overnasjonalitet som nå krakelerer – i Tyskland. Tyskere flest nekter å være økonomisk ansvarlige for grekernes galskap og politikere får panikk ved tanken på at de må velge: Tyskland eller Europa.

Det er her hunden ligger begravet. Tyske politikere frykter tysk nasjonalisme. Men med sin hets mot Danmark illustrerer de bare at de har plassert seg i en posisjon hvor de frykter folket de skal representerer. Det er en uholdbar situasjon i en krisetid.