Av og til lurer man på om man kan finne en felles overgripende forklaring på tendenser i samfunnet. Her kommer historien.

Det var nesten et år siden jeg sist spiste middag med vår svenske venn, og jeg var spent på hva han i dag syntes om innvandringen. Nå var det sist St. Hans-aften, og vi grillet.

Han er en typisk middelklasse-Svensson, godt orientert men ikke politisk aktiv og heller ingen blogger akkurat. Han er nå blitt pensjonist og har reist tilbake til Sverige. Han stikker seg ikke ut på noen måte. Derfor er hans observasjoner interessante, han gjenspeiler hva folk seg i mellom snakker om.

Forrige gang, det var like etter Riksdagsvalget, kom han til middagen og unnskyldte overfor vertsskapet det uheldige valgresultatet med Sverigedemokratene, han forsikret at svenskene ikke var rasister!

Denne gang var han mer frimodig. På mitt spørsmål om innvandringen i dag åpnet han med det som jeg skjønte kunne være en slik overgripende forklaring, for at vi lettere skulle forstå svenskenes reasjonsmønstre trakk han frem et kjernepunkt: det verste du i Sverige kan kalle en annen for er at han er ”fremlingsfiendtlig”! Dette skjellsord var verre enn alt annet og måtte for enhver pris unngåes!

Derfor blir forskjellige slags omfortolkningsmetoder anvendt når innvandringsproblemet dukker opp i den offentlige debatt. Det er tre prinsipper som da brukes, sa han:

-ikke høre – ikke se – og i hvert fall ikke snakke om det!

Enhver negativ nyhet om innvandringen blir derfor prøvd oversett, men hvis offentlighetspersoner eller media likevel blir nødt til å kommentere saken blir problemet ”omklassifisert”, slik at ingen kan beskylde deg for å være ”fremlingsfiendtlig”!

Han trakk frem et typisk eksempel. Alle i Sverige ser nå de store problemer skolene har med innvandringen og tilsvarende dårlige resultater. Hva gjør man da? Jo, de dårlige resultatene blir av media og politikerne omfortolket; det er ikke elevene det er noe galt med men lærerne som er for dårlige!

Samme ”maskeringsteknikker” blir også benyttet når det gjelder innvandring og kriminalitet. De fleste i Sverige er i dag blitt smertelig klar over at innvandring betyr økt kriminalitet. Men også her unngåes problemet, politikere og PK-media mener ikke at det er kriminaliteten som er problemet, det er tvert imot integreringen som ikke er god nok!

Vi lo litt forsiktig alle sammen til denne svenske oppfinnsomheten. Man kan imidlertid undre seg over hvordan et helt samfunn kan leve på en slik bortskrivning av virkeligheten.

Begrepet ”fremlingsfientlighet” er altså det overgripende begrep som virkeligheten blir fortolket ut fra. På den bakgrunn kan man forstå svensk innvandringspolitikk. Men en dag må jo virkeligheten innhente svenskene, vi utenfor landet, ja snart hele Europa, ser at svenskene lever på en kulturell løgn. Denne løgnen er så dypt rotfestet i den svenske selvforståelse at mange svensker sannsynligvis tror på den. Hovedmengden driver imdlertid med dobbelkommunikasjon. Var det ikke det man drev med i øst før kommunistdiktaurene bare plutselig falt sammen?

En venninne fra det tidligere Sovjet fortalte meg en hendelse fra sin hjemby i Ukraina. Der hadde en av lærerne, en professor, søkt visum for å utvandre til USA. Han ble øyeblikkelig innlagt på asyl. En person som ønsket å flytte fra det kommunistiske paradis måtte åpenbart lide av en virkelighetsforstyrrelse! Det var jo et klart uttrykk for vanvidd å ønske seg bort fra arbeidernes paradis! Han fikk en psykiatrisk diagnose. Han slapp ut når denne forstyrrelsen var kurert. Hele byen flirte jo til historien men utad ble selvsagt intet sagt. Vi kjenner alle til disse eksemplene berettet av langt mer berømte personer enn denne anonyme læreren.

Hva er så sammenhengen mellom disse to historier? Jo, de viser begge at hele nasjoner kan bli innesperret i begreper, som har vært, men ikke lenger er funksjonelle. Begrepene virker da som et fengsel for den rasjonelle tanke. Det er forskjell mellom å ta imot tusen innvandrere og 1 million innvandrere.
Når begrepene ikke lenger er operasjonelle, blir de først meningsløse, deretter blir de negative, da vendes de mot samfunnet og blir konfliktskapende. Når samfunnets etiske overbygning, de felles verdibegreper, ikke justeres i takt med samfunnsutviklingen, binder de ikke lenger sammen men splitter. Løgnen som system er plutselig blitt en kreftsvulst i samfunnet. Et ”sykt” samfunn er et lett bytte for nye sterkere ideologier utenfra. Det synes å være en historisk unngåelig nødvendighet.