Nytt

Forskere hevder på ramme alvor at asylsøkere blir sykere av norsk kultur enn de blir av krigstraumer og familietap.

Det er en av konklusjonene på intervjuer med 600 mindreårige asylsøkere, som Nasjonalt Folkehelseinstitutt har gjennomført.

Man må lure på hvilke holdninger forskerne har til norsk kultur. Det sier noe om kulturavstander, men språkbruken – at norsk kultur stemples som sykdomsfremkallende – antyder hvilken side forskerne tar. Kan det tenkes at det ligger holdninger hos asylsøkerne som vanskelig lar seg overføre eller omsette til norsk virkelighet? Eller kanskje enslige asylsøkere fra disse kulturene hadde hatt det bedre i et land med en kultur som ligner mer på deres egen?

Men det er ikke det språket forskerne bak Unkul – Ungdom, kultur og mestring – anvender, skal vi tro journalist i Norges forskningsråd, Elin Fugelsnes. Ingressen er hennes:

Å måtte tilpasse seg norsk kultur kan gi mindreårige asylsøkere større psykiske problemer enn de får av krigstraumer og familietap.

Påstanden utløser ingen spørsmål.

Men svarene forskerne får fra ungdommene, viser at traumer og tap av venner og familiemedlemmer ikke nødvendigvis er de viktigste kildene til psykiske plager i denne sårbare gruppen.

Utfordringer de står overfor i hverdagen i det nye hjemlandet spiller også en rolle.

– Mange opplever stress knyttet til kulturelle koder. De opplever også at de mangler kulturkompetanse, det vil si kunnskap om alt fra kommunikasjon til atferd, verdier og tankesett, påpeker Brit Oppedal.

Hun har deltatt i forskningsprosjektet Ungdom, kultur og mestring (UngKul), der Nasjonalt Folkehelseinstitutt har snakket med 600 mindreårige asylsøkere uten foreldre eller andre omsorgspersoner.

– Dette er ny og viktig kunnskap for fagfolk, politikere og frivillige som arbeider med å utforme forebyggende tiltak og tilrettelegge for gode oppvekstvilkår for enslige mindreårige, fastslår Oppedal.

Språket illustrerer en dissonsans som preger elitens fremstilling av og holdning til norsk kultur: Den bør forandres slik at den i mindre grad er traumeskapende. Den er den oppdragelsen vi alle gjennomgår, daglig. Også på 17. mai er den nå tilstede.

Vi har sjelden sett diagnosen klarere fremstilt enn her: Norsk kultur er sykdomsskapende. Hva med «legene», dvs. forskerne, som stiller diagnosen? Kan vi ha tiltro til dem?

«Diagnosen» stiller også spørsmål ved muligheten til integrering i det norske. Den vanlige fremstillingen går ut på at asylsøkere har så sterke traumer med seg at de må vises spesielle hensyn. Men hvis det er norsk kultur, dvs. det de møter her, som er problemet, da er det vel norsk kultur som må forandres?

Oppslaget og forskningen forteller mye om holdningen til norsk kultur. Det er den som er problemet.

Viktig, men vanskelig tilpasning
Å måtte tilpasse seg norsk kultur kan gi mindreårige asylsøkere større psykiske problemer enn de får av krigstraumer og familietap.