Nordafrikanerne som rømmer mottaket i Manduria, har svært forskjellige historier.

Noen få har slektninger eller venner i Italia, og blir plukket opp og smuglet vekk så snart de kommer seg ut av teltleiren og frem til et avtalt møtested. Andre har forbindelser i Frankrike, Sveits, Belgia eller Nederland, som enten kommer ned og henter dem eller sender dem penger med Western Union for at de skal organisere transporten selv.

Med strengere bevoktning av jernbanestasjonene og grensen mot Frankrike, er det oppstått et marked for smugling til utlandet av personene som er rømt. En transportstreik av 24 timers varighet bidro til enda større etterspørsel etter slike tjenester.

Det gis ingen premie for å gjette hvem på søritaliensk territorium som straks tok kontrollen over dette lukrative markedet, hvor folk er villige til å betale 700 euro for transport til Frankrike, eller 1000 euro for å smugles helt til Belgia. Som alltid når staten ikke klarer å holde orden i denne delen av verden, griper mafiaens tentakler fatt i det den kan med sedvanlig effektivitet. Tegnene er velkjente og tydelige, skuldertrekkene og den talende tausheten bekrefter ens verste anelser. Den raske ulovlige sirkulasjonen av penger, telefonkort og mennesker skulle normalt ikke være mulig.

Med en lastebil kan man altså tjene en vanlig årslønn på én tur. Det er uråd å kontrollere nøye hver eneste lastebil ved alle grenseovergangene mellom stater som har oppmuntret til friest mulig trafikk. Og tar man veien i en stor bue utenom grensene mot Frankrike eller Sveits, er risikoen svært liten. Det er lite politiet kan gjøre, underbemannede og underbudsjetterte som de er. Min politikontakt sier det ikke rett ut, men lar det skinne igjennom at de stort sett er tilskuere til det som foregår.