Nytt

Mens vestlige fellowtravellers ivrig anbefaler Tyrkia som modell for landene i Midtøsten, gjør Tyrkias regjering selv alt for å ødelegge anbefalingen.

Ytringsfriheten har stadig strammere kår, og det gjelder de mest perifere stemmer. De dras for retten for en merkelig blanding av majestetsfornærmelse (injurierende omtale av Erdogan) eller bakvaskelse – en versjon av «krenkelse».

Signs of repression are increasingly abundant. On Thursday police launched a wave of raids, detaining 10 journalists and authors – including an award-winning reporter who had investigated official negligence in the 2007 assassination of the Turkish-Armenian journalist Hrant Dink. Last month three journalists from a website critical of the government, OdaTV, which specialises in exposing prosecutorial and police misdeeds, were also jailed.

Not even the obscure escapes scrutiny. Following a complaint from Reçep Tayyip Erdogan, the prime minister, prosecutors recently charged a 22-year-old student with insulting a public official. The student had turned Mr Erdogan’s words against him in an entry on a blog. On a recent visit to Turkey, I was also astonished to hear even mainstream journalists with good government connections complain about intimidation. Self-censorship has become common practice in the major independent dailies. “I may be next” is a frequent refrain.

Erdogan kunne ha valgt en helt annen linje. Han har et solid flertall bak seg i nasjonalforsamlingen, og vant nylig flertall for endring av grunnloven. Men Erdogan ser ut til å ha overtatt de militæres paranoia. Han og AKP forfølger alle som kan tenkes å utgjøre en trussel. Det skjer med legale prosesser: Ergenekon og Sledgehammer, stikkord for sammensvergelser, som har vokst ut over alle proporsjoner. Påstander om samarbeid er fantastiske, og bevisene tynne. Likevel kverner prosessen videre.

The apogee has come with a case known as Sledgehammer. Here 195 military officers are being charged with plotting a coup in 2003. The case rests on reams of digital documents describing the coup preparations, containing some glaring anachronisms which leave little doubt that they are forgeries. Among many examples, documents supposedly from 2003 refer to a company that changed its name in 2009 by its new name, and also show a frigate in service that joined the navy only in 2005. Prosecutors have disregarded such inconsistencies.

Forfatter av oped-artikkelen i Financial Times er svigersønn til en av de hovedtiltalte i Sledgehammer. Han er også professor ved Harvard. Ifølge ham er Tyrkia på vei mot å bli et Russland i Midtøsten: korrupt, der lov og rett og mediene er tjenere for makten. Det kveler langsomt initiativ og skaperkraft.

Men av en eller annen grunn er vestlige politikere og journalister – journalister ligner mer og mer på politikere – forsiktige med å kritisere Tyrkia. Stort sett gjør man det motsatte. EU-toget er for lengst gått for Tyrkia, så hva er det man er redd for?

A turn towards real democracy would have required Mr Erdogan to reconsider his alliance with the Fethullah Gülen movement, named after the influential Pennsylvania-based Turkish preacher. The Gülenists, who provide the AKP with crucial support, have been loud cheerleaders for the trials. Their sympathisers within the police and legal system are, by all indications, doing much of the heavy lifting.

A sledgehammer blow to Turkish democracy