Sakset/Fra hofta

Det burde være mulig å se at Muammar Gaddafi er gal og grusom. At han passer inn i et mønster som den moderne verden kjenner så alt for godt: en karismatisk leder, personkultus, en egen ideologi – budskapet til verden – og et styre som til syvende og sist bare hviler på terror. Når det rakner, rakner det fort. Gaddafi er som Ceausescu eller Saddam Hussein.

Men i Dagsrevyens trygge verden er dette vanskelig å fatte. I to innslag i går snakket man om at libyerne materielt hadde det bedre enn i Tunisia. Man viste bilde av Gaddafi som åpnet et damanlegg, og Annette Groth la på kommentaren. Programleder Jarle Roheim Håkonsen nevnte også at Libya var materielt bedre stilt.

Det til tross for at internasjonale medier i dagevis har opplyst at 2/3 av Libyas 6 millioner lever under fattigdomsgrensen på 2 dollar dagen.

Det er ikke fordi de ikke har kildene. Det går ikke inn. Hvorfor er det så ille? Fordi Libya er det rikeste landet i Nord-Afrika. Det sitter på de største oljereservene, og har allerede håvet inn enorme summer. Men de har altså ikke kommet folket til gode. Gaddafi har vært en katastrofe. Derfor gjør libyerne hva som helst for å bli kvitt ham.

Men hvor er erkjennelsen? Erkjennelsen av nok en feilslått ideologi, for det er ideologien dette handler om, ikke libyerne. En ideologi som gjør et land med enorme ressurser til et konkursbo. Burde ikke det vekke en viss interesse? Eller vil spørsmålet få den mentale muren til å rase? Er det bedre å bevare illusjonene?

Slik blir også den norske meningseliten akterutseilt, som ikke tør se hvor revolusjonerende dagens begivenheter er. Libyerne som ofrer sine liv, feller samtidig en dom over Gaddafi og hans ideologi. De vil heller dø enn å leve under den.