Kommentar

NRKs morgensending innledes med at en «krigsveteran» sier at krigen i Afghanistan er tapt. Det viser seg at «veteranen» var mot invasjonen i utgangspunktet og således er mer politiker enn veteran. NRK har lenge drevet en kampanjejournalistikk for tilbaketrekning. Mest effektivt ved å «bevise» at oppdraget har vært mislykket.

I disse reportasjene hører man aldri journalistene stille spørsmål om hva som vil skje hvis ISAF trekker seg ut. Man mistenker at de samme journalistene da vil kaste seg over øvrighetspersoner og gi dem skylda for undertrykkelsen og overgrepene som vil følge.

Etter venstresidens argumentasjon skulle ISAF aldri vært i Afghanistan. Selv mange på høyresiden mener at ISAF og USA søler med ressursene. Kreftene trengs andre steder.

Men hvis Vesten skulle «cut their losses» og trekke seg tilbake, vil det bety at man får fred?

Det står mange muslimske land i kø og venter på å bli «internasjonalisert», dvs. konflikten hentes hjem til land i Europa eller til USA.

Man greier ikke rømme fra eller isolere seg fra konfliktene i den muslimske verden. De er blitt en del av Vesten, og i takt med at muslimer i Vesten radikaliseres, vil de ta konflikten tilbake til Vesten.

Problemene med radikalisering av pakistanere er kjent. Somalia har fått mindre oppmerksomhet. Den siste tiden er det somaliere som har vist seg mottakelig for ekstreme budskap.

Danmark har opplevd at to danske somaliere har sprengt seg til døde:

December 2009: En dansk somalier spænder et bombebælte om livet og tager 24 personer, bl. a. fire ministre, med sig i døden på et universitet i Somalias hovedstad, Mogadishu.

September 2010: En dansk somalier sprænger sig selv og en halv snes mennesker i luften i Mogadishus lufthavn.

I 29-årige Muhudiin M. Geele løper disse trådene sammen: Han forsøkte å drepe Kurt Westergaard 1. nyttårsdag 2010. Et halvt år tidligere ble han arrestert i forbindelse med et al-Qaida-komplott for å drepe utenriksminister Hillary Clinton da hun skulle besøke Kenya.

Sverige har innrømmet at et tyvetall svensk-somaliere har reist til Somalia og sluttet seg til al-Shabaab.

Politiken har snakket med tre velintegrerte dansk-somaliere om radikaliseringen. De bekrefter at den pågår, og er fortvilet over at ingen gjør noe. Men hvilken medisin er det de foreskriver?

Abdi Hassan er miljøingeniør, arbejder i Dong Energy og har været i Danmark i over 13 år, er gift og har børn, ganske som sine to bordfæller – Abdirashid Abdi, der er ansat som integrationsmedarbejder i Odense, men i denne sammenhæng er privatmand, og Ali Mursal Jama, der er tidligere chauffør, men nu arbejder frivilligt i de somaliske samfund på Sydfyn med at få unge på rette vej i tide.

Det er 16.000 somaliere i Danmark, 21.000 i Norge.

De tre sier at somalierne må være del av løsningen, siden de er del av problemet. Men somalierne trenger hjelp. Hvordan?

De sier problemet er splittet identitet og foreldre som ikke klarer å bli en del av Danmark.

Og Ali Jama oplever hver dag, hvad det er for et problem, somalierne i Danmark og dermed danskerne står over for: »De somaliske forældre i Danmark er gået gennem ild og vand for deres børn, da de søgte væk fra det krigshærgede Somalia i 90′ erne og fandt sikkerhed i Danmark.
Men pludselig føler de sig isoleret her. De har ikke fået lært sproget ordentligt, mens børnene klarer sig fint med dansk. I mange familier kan børnene til gengæld ikke somalisk, så forældre og børn har svært ved at kommunikere. Børnene bliver i tvivl om, hvem de er – danske eller somaliske. Mange begår kriminalitet, og forældrene sidder hjælpeløse tilbage og kan, selv om de gerne ville, ikke hjælpe børnene«, siger Ali Jama, der prøver at hjælpe unge ved at tale med dem om deres fremtid. Vise dem, at man godt kan være somalier i Danmark »uden at føle afmagt og have ryggen mod muren«. »I begyndelsen siger de nej, vi får aldrig job. Men nogle af dem kan godt forstå, at hvis de uddanner sig, så kan det gå dem bedre«, fortæller Ali Jama.

Dette er en meget snill fremstilling. «Plutselig føler de seg isolert her. De har ikke fått lært språket ordentlig». Hvorfor ikke? Har det noe med egen innsats å gjøre? Kan man frata mennesker ansvaret for å integrere seg? Det kan være nyttig å ha Ayaan Hirsi Alis fremstilling av somaliere i mente. Hun mener somaliske menn legger seg på rygg og isolerer seg i egen klan. Noen av de verste trekkene hjemmefra forsterkes.

Men hvad er det egentlig, de tre somaliere mener skal til? Abdi Hassan: »Vi skal have fortalt somalierne, hvad islam er og ikke er. Somaliere er muslimer, som danskere er kristne. Vi har aldrig gået ret meget op i religion. Derfor kan imamer og andre ret let udlægge teksten i en meget radikal retning. Det er farligt, for mens de ældre vil sidde derhjemme og propagandere, så vil de unge – som andre unge – gå ud og reagere. De her unge vil tage til Somalia og blive terrorister. Og her mangler Danmark et program for, hvordan man afradikaliserer de unge, mens de endnu kan overtales til at vende tilbage til det danske samfund. For de er jo danskere og skal gøre noget positivt for landet«, siger Abdi Hassan.

Det danske samfunn skal altså engasjere seg i fortolkningen av islam. Det er ingen liten oppgave. Hvem skal bestemme hvilken versjon som skal gjelde? Man aner at det betyr at Danmark må gå god for en moderat versjon som likevel vil være basert på islamske prinsipper. De sekulære er vanskelig å svelge.

Det lyder som om somalierne vil ha en type avradikaliseringsprogram som praktiseres i Saudi-Arabia. Men det er å bekjempe ild med ild. Er islam svaret på ekstrem islam? Det virker som man vikler seg inn i problemer det kan bli vanskelig å komme ut av.

Somalierne sier: for de er jo dansker. Er de det? Er de mislykket integrerte somalierne dansker? De fleste dansker vil trolig være uenig i det.

Samtalen med de tre illustrerer at det ikke hjelper om ISAF trekker seg ut av Afghanistan. Vesten møter akkurat den samme type konflikt i mange andre muslimske land, som har store befolkningsgrupper i Europa og USA. Pakistan og Somalia er de mest opplagte, men de fleste muslimske land inngår i en interaksjon med Vesten og vestlige samfunn, som både myndigheter og borgere i Vest velger å ignorere. Man kvier seg for å innse at man er blitt del av problemer man ikke har kontroll over.

Det sørger de åpne grensene for: Man vet ikke hvem som kommer, ikke hvem som går.

Det ble sagt at karikaturtegninger kunne spres fra Århus til Lahore på noen timer. Men det samme gjelder ideer og mennesker, teknologi, knowhow, meldinger, religiøse budskap.

Vesten er blitt del av konfliktene i den muslimske verden, uten å kunne påvirke dem i særlig grad. Venstresidens svar er at alt vil bli bedre om Vesten trekker seg ut, men revolusjonen i Tunisia viser at dette ikke har noe med Vesten å gjøre.

Folkelige oppstander i den muslimske verden kan gjøre landene mer ustabile, og ustabiliteten vil smitte over på Vesten. Venstreorienterte journalister og medier vil hylle «frigjøringen», fordi den minner om frigjøringen fra kolonimaktene og den franske revolusjon. Men mulighetene for kaos og nye autoritære styrer i religiøs regi er store.

I et slikt scenario vil Europa være mye mer utsatt enn USA, med sin geografiske nærhet og mye større muslimske befolkning.

Argumentet om at bare noen få blir ekstremister er på siden og villedende. Det avgjørende er at Europa er involvert i konfliktene i muslimske land, enten man har soldater i dem eller ei.

Mens vi venter på den næste selvmordsbomber
Politiken 24. januar 2011