Sakset/Fra hofta

Amnestys britiskbaserte samarbeidspartner CagePrisoners brukte den nå tre ganger terrorarresterte Munir Awad som eksempel på «urettferdige fengslinger».

Den Amnestyrelaterte gruppen, som ledes av den tidligere innsatte ved Guantanamo og Talibantilhengeren Moazzam Begg og bidrar til å offentliggjøre tekstene til al-Qaidapredikanten Anwar al-Awlaki, blir kraftig forsvart av bl.a. generalsekretær Claudio Cordone i Amnesty International og leder John Peder Egenæs Amnesty Norge. I april 2010 måtte dermed menneskerettsaktivist og ekspert på religiøs fundamentalisme Gita Sahgal forlate Amnesty International etter at hun stilte spørsmål om menneskerettighetsorganisasjonens nære forbindelse med den islamistiske gruppen.

Awad og hans kone Safia Benaouda ble arrestert på mistanke om terrorvirksomhet i Somalia i 2007 og i Pakistan i 2009, og begge gangene sikret svenske myndigheter parets løslatelse og retur til Sverige.

Through their attorneys, Benaouada, Awad, and Ghezali all professed their innocence, claiming they were simply on a pilgrimage to a “larger Pakistani city” in order to celebrate Ramadan.

Pakistanske myndigheter hevdet derimot noe annet:

Expressen, a Swedish newspaper, reported that the group may have had the Danish embassy in Islamabad in its sights. A bomb belt, $10,000 in cash stuffed in diapers, maps, and other “detailed information” concerning Western embassies were reportedly found in the group’s possession. If this is true, then it is possible the group had planned an operation similar to the plot againstJyllands-Posten, targeting the Danish embassy as retribution for the controversial cartoons.

The Local explains that the “Swedes were part of a group of foreigners thought by Pakistani police to be travelling in the company of a terror suspect who was bringing the group to the lawless region of northern Waziristan to meet Zahir Noor, a suspected Taliban leader.”

According to yet another Swedish publication, Aftonbladet, “the group’s 20-year-old Pakistani guide exposed the Swedes, and confessed to having had the task of taking them to a local leader with connections to al-Qaida.”

And in an interview with the Associated Press after the arrests, Mohammad Rizwan, a Pakistani police chief, described Ghezali as “a very dangerous man.”

I 2007 iverksatte CagePrisoners og pressgruppen Reprive en høyt profilert, internasjonal mediakampanje til fordel for det angivelig uskyldig mistenkte paret. Da paret knappe to år etter ble arrestert i følge med den tidligere Guantanamoinnsatte Mehdi Ghezali, svarte den Amnestyrelaterte gruppen nok en gang med å hevde at anholdelsen av Awad var «urettferdig» og et «brudd på menneskerettighetene». CagePrisoners innlegg ble for øvrig skrevet av Hizb ut-Tahrirassosierte Asim Qureshi, som er en kjent tilhenger av voldelig jihad:

The case of Monir Awad, a Swedish citizen of joint Palestinian and Lebanese decent, is an extremely interesting case study of the global detention network in the War on Terror which has come into existence since 2001. His case individually highlights nearly every aspect of this network and the specificities of its various permutations. These specificities include everything from detention without charge and the failure to produce any prima facie case for it, profiling, rendition, refoulement, abuse and torture whilst in detention, proxy prisons, the complicity of foreign security services in these detentions and lastly attempts to force links in interrogation between prisoners and Al-Qaeda. The case of Monir Awad highlights all these points, and how this system is beyond the law, operates with impunity, and with either the knowledge or at the behest of western governments and most importantly the injustice and human rights abuses it perpetrates.

CagePrisoners hadde også motforestillinger mot en spesiell del av svensk presses rapportering av arrestasjonene:

The media even went as far as to print pictures of Safia Benaouda without her hijab (a serious affront to a Muslim women)

Nå er Awad arrestert igjen, mistenkt for å ha planlagt en massakre på journalister i Politikens Hus/Jyllands-Posten i København.

Men selv om Awad skulle bli dømt er det ingen grunn til å tro at det vil representere noe tilbakeslag for CagePrisoners, skriver Lucy Lips på bloggen Harrys Place.

Den islamistiske gruppen finansieres av et stipend fra Quaker charity, the Rowntree Trust, som forutsetter arbeid for «forsoning». I stedet har gruppen brukt pengene til å drive kampanjer for anholdte jihadister. Det er imidlertid klart at leder Moazzam Begg anser sitt arbeid som hans bidrag til islamsk jihad, skriver Lips, og viser til en artikkel i tidsskriftet Arches Quarterly, som publiseres av Det muslimske brorskapets frontorganisasjon Cordoba Institute, der Begg skriver:

Jihad using wealth is also obligatory in securing the release of Muslim prisoners.

– Når man leser CagePrisoners uttalelser er det vanskelig å unngå konklusjonen om at den primære motstanden mot anholdelser av de som er mistenkt for å være deltagere i jihadistenes konflikter ikke er fraværet av rettigheter ifb med prosessen eller dårlig behandling og mange andre seriøse spørsmål som alle liberale burde stille når individer blir anholdt under alle omstendigheter. I stedet er man bekymret for at disse jihadistene er blitt forhindret i å kjempe i en «rettferdig krig», fortsetter Lips:

Do the Rowntree Trust have a problem with this? No they do not.

Will this deter Amnesty from working with CagePrisoners? No it will not.

Snarere tvert i mot: i et brev fra generalsekretær i Amnesty International, Claudio Cordone, av 28. februar 2010 går det klart frem at organisasjonen mener at såkalt “defensiv Jihad ikke står i motstrid til menneskerettighetene”. Uttalelsen ble skarpt kritisert av menneskerettighetsorganisasjonen Kvinner Mot Fundamentalisme og asiatiske menneskerettighetsaktivister.

Det er for øvrig ikke første gangen Amnesty benytter seg av Talibansympatisører i kampanjer mot krigen mot terror. I 2007 var den tidligere terrormistenkte Ruhal Ahmed frontfigur for Amnestys kampanje. På en pressekonferanse ga imidlertid den britisk-muslimske frontfiguren uttrykk for flere synspunkter som er fullstendig i strid med oppdragsgiver Amnestys holdninger:

»Det er ikke rigtigt, når folk siger, at afghanske kvinder bliver tvunget til at gå med burka. Kvinderne vælger selv burkaen«, mener Ruhal Ahmed.

Han gjorde det også klart, at Talebanstyret i Afghanistan efter hans mening »behandlede folk godt«, og at han går ind for dødsstraf.

I øvrigt synes han, at det internationale samfund skulle have holdt sig væk fra Eksjugoslavien og Mellemøsten og i stedet acceptere, at muslimer ikke nødvendigvis har lyst til at leve i demokratiske samfund.

I november 2010 ble det da også kjent at Amnesty Internasjonal Australias (AIA) nettside anbefaler og selger bøker av menneskerettighetsforkjempere som f.eks. Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi og Dalai Lama. Og jihadisten David Hicks. Det er den samme Hicks som har trent med al-Qaida, vært aktivt medlem av terroristgruppen Lashkar e-Taiba og ønsker å “nedkjempe jødene som har total kontroll over finans og media”.

Hvorfor anbefaler og selger Amnesty Internasjonal boken til en slik mann?, spurte Andrew Bolt i Herald Sun:

– Fordi USA har holdt Hicks seks år på det forferdelige Guantanamo Bay uten tiltale, svarte AIAs fondsdirektør Peter Thomas og fortsatte: – Mange av våre støtter vil være interessert… å få et annet perspektiv på hans personlige historie og hans sak”. I følge Thomas er den aktuelle boken “bare en av mange AIA har solgt om Guantanamo Bay”, og impliserte dermed at andre bøker AIA anbefaler og selger viser andre sider av Hicks-saken, som å f.eks. forklare hvorfor det var riktig å internere en terroristgruppes fotsoldat som ble fanget da han flyktet fra slagmarken.

Hicks` bok gir imidlertid ikke gir noe “annet perspektiv” på forbrytelsene han selv har tilstått, da mindre enn èn av de 456 sidene forteller om hans trening med al-Qaida, og resten går med til å late som om han egentlig ikke gjorde det. Boken representerer heller ikke noe «annet perspektiv» i den forstand at Amnesty selger og anbefaler bøker med andre perspektiver på saken enn Hicks` eget. I november 2010 var Hicks` bok den eneste boken om den aktuelle saken – eller om krigen mot terror i det hele tatt – som ble anbefalt og solgt på AIAs nettside, skrev Bolt.

Amnestys handlemåte og offisielle holdning til radikal islam og jihad (hellig krig) har ikke vært omtalt i norsk presse, men er gjenstand for kraftig kritikk fra organisasjoner og enkelte aviser i Storbritannia – blant annet i en svært krass leder i The Times. Også forfatteren Salman Rushdie har reagert sterkt på at Amnesty-ledelsen suspenderte seniorlederen Gita Sahgal etter at hun kritiserte organisasjonens solidarisering og samarbeid med Beggs jihadistsympatiserende gruppe, og skriver at Amnesty International er moralsk bankerott.

Men stoler du på at aviser som the Guardian og New York Times skal opplyse deg vet du neppe at der er noen problemer i det hele tatt, mener Lips:

By way of comparison, the Guardian ran stories about the plight of Abu Rideh, a CagePrisoners and Amnesty pin up who was prevented leaving Britain “to join my family” by a control order. It ran article after article on the man, as he struggled to escape detention, to avoid his control order, and then to seek compensation from the British Government.

Merkelig nok har Guardian enda ikke rapportert om deres tidligere favoritts død i en afghansk al-Qaidaleir i desember.

Og sånn fortsetter det: – CagePrisoners har blitt tildelt respektabilitet av Clive Stafford Smiths, Amnestys and the Rowntree Trusts likesinnede. Deres rapporter blir forvandlet til interessehistorier som fremmer Salafi-jihadistenes perspektiver som “viktimisering av muslimer” og “islam under angrep” av aviser som Indie, Guardian og New York Times. Fordi de har spikret sine flagg til masten er disse institusjonene uforberedt på å enten innrømme deres feilvurdering eller å foreta så mye som ett tilbakeskritt fra deres posisjoner, selv konfrontert med de klareste bevis på at deres samarbeidspartnere er nært forbundet med det Salafi-jihadistiske nettverket. Awlaki, Abdulmuttalab, Abu Rideh og nå Awad – det er ingen forskjell, skriver Lips og avslutter:

– Flere progressive og liberale institusjoners svar på utfordringen fra Salafi-jihadistisk politikk og terrorisme har vært pinefull. Vi har virkelig vært veldig, veldig heldige med at svaret fra sikkerhetstjenestene har vært så mye bedre.