Følelsen man får av å lese om PSTs mangelfulle terrorbekjempelse og regjeringens unnfallenhet, er svikt, svikt på alle nivåer. Det er som å komme opp på kommandobroen på et stort skip og oppdage at den er tom.

Norge er det skipet. Det har verdens beste motorer og tredobbelt skrog. Men hva hjelper det når kapteinen og offiserene er fraværende?

Skipet går på autopilot og kursen følger ikke sjøkartet, men et imaginært kart oppe i de styrendes hode. Det finnes ulike versjoner av dette kartet. Alle partiene minus Frp har hvert sitt og tror det er unikt. Men det er variasjoner over samme tema. Selv Frp har begynt å tyvtitte på den offisielle versjonen.

Er Norge som et skip? Det finnes en forestilling om å være i samme båt. Men hvis vi er det, hva med kommandolinjene, hva med samholdet, tilliten, hva med kursen? Det heter så fint på latin at navigare necesse est – det er nødvendig å navigere – men kan vi stole på de som styrer skuta?

Vi imponernes av deres makt, status og titler, og de er mange. Så mange og så kompetente mennesker kan da ikke ta feil? Men i den senere tid har vi kommet i stadig sterkere tvil. Hvorfor? Fordi verden er åpen på en måte den aldri har vært før. Ikke bare har vi tilgang til informasjon om hva som skjer, vi har også tilgang til de beste analyser om sammenhengene.

I denne konkurransen faller den norske eliten gjennom. Den er faktisk elendig. Når man hører Jens Stoltenberg uttale seg, vet man ikke om man skal synes synd på mannen eller gremme seg. Slik er det gjennomgående. Det minste felles multiplum blir stadig mindre.

Dette i et land der myndighetene har satt i gang de største sosiale endringene siden Svartedauen.

Vi tror, eller vil gjerne tro, at det finnes et minimum av kontroll. Avsløringene i VG viser at det ikke er tilfelle. Amerikanerne er dypt bekymret. For USA, for amerikanske interesser. Vi burde være enda mer bekymret, fordi dette dreier seg om vårt hus. Det står ubeskyttet, åpent, og myndighetene er opptatt av å bygge ned det vi har hatt av forsvar.

Det gjelder både det ytre forsvar og det indre. Det indre er det viktigste. USA erkjente at krigen mot terror dreide seg om folks hjerter og hjerner, hearts and minds. Den norske regjeringen har snudd dette til å bli et spørsmål om å overgi våre hjerter og hjerner. Dette er ikke hype. Det er en mental abidkasjon av ukjent omfang.

Den som har levd en stund vil vite at nordmenn i etterkrigstiden var besatt av spørsmålet om hvordan 9. april var mulig. Signalene var så mange og sterke at regjeringen måtte ha skjønt at Tyskland var ekspansivt og at en invasjon kunne komme. Likevel sendte man ut mobiliseringsordren pr. post.

Det var ikke fordi man hadde sans for svart humor eller var landsforrædersk. Det var fordi man hadde gjort seg selv blind.

Norske myndigheter ser ut til å slått seg selv med den samme forblindelse. Så dramatiske er dimensjonene over den unnfallenheten som nå kommer for en dag. Og selvsagt er det svik. Det finnes ikke noe annet ord for det.