Kommentar

Lørdag kunne NRK fortelle at Iran finansierer moskeer i Norge hvor det sendes imamer som forkynner hat mot Vesten og bereder den ideologiske grunnen for terror. Man skulle tro at såpass alvorlige opplysninger ville avstedkomme en viss offentlig interesse, som flere nyhetsoppslag, politiske reaksjoner, krav om orientering om politiets arbeid etc. Men nyhetssøk hos f.eks. Kvasir viser at det har vært bortimot helt taust siden.

Det er altså tilsynelatende ikke av noen nevneverdig interesse at det foreligger konkrete indikasjoner på at sammenstøtet mellom islam og Vesten kan manifestere seg i form av vold og terror også i Norge, og ikke bare den sedvanlige spirituelle krigføringen i form av særkrav, krenkelsesiver, dulgte trusler eller den light-intifadaen som fant sted i Oslo for en tid tilbake.

Vesten og Norge har en fiende i sin midte: Radikal islam har erklært oss krig, en krig som vi sammen med våre allierte utkjemper med våpen i Afghanistan og Irak, samtidig som vi av en eller annen grunn lar fienden benytte vårt eget territorium til demografisk og ideologisk krigføring, rekruttering, finansiering (også med våre egne midler) og hvile mellom slagene i en jurisdiksjon som overøser vedkommende med garantier. Vi behandler kort sagt fienden som en venn. Vi lar fienden ustraffet samle inn penger til terror utenlands, og vi behandler terrorister med silkehansker.

Landet som i hele etterkrigstiden har garantert vårt lands sikkerhet, og som vi bekjemper radikal islam sammen med militært i utlandet, gjøres derimot i disse dager til gjenstand for masse medieoppmerksomhet, et politisk krav om pinlig korrekthet og etterforskning fra politiet, kun fordi denne vår hovedallierte etter vingeklippingen av de norske hemmelige tjenestene har sett seg nødt til å kutte noen formelle hjørner for å kunne ivareta sin egen, og dermed vår egen, sikkerhet. Presse og myndigheter har gått sammen i tospann om å behandle en venn som en forbryter og fiende.

Den grelle kontrasten mellom holdningene til USA og Iran, samt de astronomisk forskjellige standardene vi pålegger de to landene, er en nasjonal skam. Vårt forhold til USA minner om en bortskjemt drittunge som synes foreldrene er teite fordi de gjør det de må. Og vårt forhold til den islamske verden minner om en ideologisk forblindet tenåring som paraderer med Che Guevara på brystet.

Det norske folk lar seg avspise med å styres og informeres av folk som åndelig og intellektuelt sett er tenåringer eller drittunger. Det er kanskje på tide å reflektere alvorlig over at vi ikke bare blir det vi spiser, men også det vi leser.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også