Gjesteskribent

Av Demosthenes

Jeg bor i Oslo øst. Jeg er ingen spesiell, jeg er bare en av mange. Jeg passet mine egne saker og var tilfreds men jeg opplevde at Oslo var annerledes enn jeg trodde og så var det dette skiltet, ser du. Hayber Hayber, sto det på skiltet. Jeg forstod det ikke. Hayber? Jeg kunne lese teksten men jeg forstod ikke hva det betydde, at Hayber er annen måte å stave Khaybar på. Men jeg går for fort frem. La meg forklare. Se her.

Jeg er anonym. Jeg bor øst for ælva. Jeg er trygg bak mitt pseudonym, jeg driver denne lille bloggen. Jeg hører på Lee Dorsey mens jeg skriver dette, han synger til meg over høytaleren. ”How long can this go on” synger han. Jeg er svar skyldig, mann. Hvor lenge kan jeg være anonym? Jeg er i beit for ord. Ja så menn.

Bloggen min har nesten ingen lesere. Ingen er interessert i Norge, vi er for Europa det Island er for Norge. Blant mine lesere har jeg partikontorer, regjeringskvartaler, forskningsinstitusjoner, avisredaksjoner… det er surrealistisk, det er ikke til å tro… det er forfengeligheten som driver dem til meg, jeg oversetter utsagnene deres til engelsk og de holder det ikke ut… jeg forstår det godt, jeg er selv en forfengelig mann. Men jeg er også anonym. Ingen kan google meg og finne ut hvem jeg er. Som en synsskadet skarpskytter vakler jeg rundt i fjellene, jeg plaffer løs fra skyggene. Hva slags mann er jeg som slåss på dette viset?

Nordmenn skriver til meg. De tror jeg er Israeler, eller kanskje amerikansk jøde. De skriver at jeg har misforstått, at det slettes ikke er slik jeg tror. De skriver at årsaken til at jeg misforstår er at jeg er villedet av den israelske høyresiden. De forteller meg at den israelske høyresiden driver et komplott mot Norge. Jeg skriver til svar at jeg er norsk nordmann, ikke sant, at jeg bor i Oslo, ikke sant? Da tilter det for dem og de skriver så det skummer, flere e-poster hver dag, om hvor dum og kunnskapsløs jeg er. De skriver at de har mange jødiske venner. De spør meg: Hvor mange jødiske venner har du? Jeg blir svar skyldig. Jeg har ingen jødiske venner. Jeg kjenner ingen norske jøder. Jeg har aldri møtt en norsk jøde. Jeg vil ikke presse meg på dem, jeg er en anonym blogger. Hva skal de med meg til?

Israel interesserer meg ikke så svært. Heller ikke jøder, for å være helt ærlig. Jeg er mest interessert i økonomisk historie. Hvis jeg kunne velge fritt ville jeg mye heller blogge om økonomisk historie enn om Norges forhold til Israel og jøder, men hva kan en mann gjøre? Jeg er så ille tvunget. Khayber khayber, ser du. Det er der det ligger. Det tok meg evigheter å finne ut om det der om Khaybar khaybar, for det var ingen til å fortelle meg. Hvorfor jeg er anonym? La meg fortelle deg. Jeg var der den 8 januar. Utenfor Stortinget. Bare for å lytte, jeg trodde ikke det kom til å bli bråk. Hvorfor skulle det bli bråk på en fredsmarkering? Tanken var absurd. Hadde jeg dratt den kvelden hvis jeg hadde visst at kveldens hendelser skulle drive meg vekk fra mitt eget navn og ansikt og inn i anonymitetens skyggedal? Nei, nei, ti tusen ganger nei.

Det var en rå kveld, en mørk kveld, en kald kveld. Det var en av de kveldene hvor en vakker ung gentleman hører hjemme i godstolen, med en hund i kneet og en skaldhet kopp te mot håndflaten. Men jeg tenkte at jeg rekker det også. Jeg tenkte at først går jeg og lytter litt til hva de har å si, og etterpå drar jeg hjem til vinterhygge. Jeg visste at lille Oslo ikke huser nok ekstremister til at de kan utgjøre noen trussel. Jeg visste at høyreekstremistene lå nede, at ryggen på dyret var brukket. Hva hadde jeg vel å frykte? Det var ingen grunn til bekymring, tenkte jeg. Så jeg stakk innom etter jobb, på vei hjem. Bare for å lytte.

Jeg fikk ikke med meg en dritt. Palestinavennene kom myldrende frem fra mørket. I begynnelsen var de ikke så mange. De sto der på den andre siden av det vesle sikkerhetsgjerdet, en og en eller i små grupper. De bare sto der og hang, stive som saltstøtter og tause som østers, men de ble raskt flere. Og når Palestinavennene ble mange steg motet blant dem og de modigste blant dem trakk palestinaskjerfet opp over nesa og capsen ned over panna. Flaskene spant i høye buer gjennom lufta og knuste og spratt mot brosteinen. En fyrverkerirakett for over skulderen min og eksploderte over oss. Mobben kokte av raseri. Knyttenevene deres hamret mot himmelen. Jeg så en kvinne stå og gjøre sieg heil. Ansiktet hennes var fortrukket og stygt. Hezbollahflagget vaiet på Karl Johan. Noen ungdommer sto rundt et skilt det sto en tekst på. Jeg gikk nærmere dem, frem mot sikkerhetsgjerdet, for å se hva som sto. En politimann dyttet meg vennlig unna. ”La oss gjøre jobben vår” sa han. Jeg tok et skritt tilbake. Men jeg rakk å lese hva som sto på det skiltet. ”Hayber Hayber” sto det. Det sa meg ingenting. Likevel lærte jeg mange ting den kvelden.

Som barn trodde jeg at jeg skulle bli en helt. Jeg forstod ikke ondskapen fordi jeg var omgitt av kjærlighet og trygghet, og i kjærligheten og tryggheten trodde jeg at motet kommer når det trengs. Men i møte med Hezbollahflagget den kvelden, mens fyrverkerirakettene smalt rundt ørene mine og glassflaskene knuste mellom føttene mine, så lærte jeg at det er omvendt. Det er når du trenger det som mest at motet blir borte. Det er når du er på ditt svakeste at dine venner snur seg mot deg. I hvert fall gjør jeg det. Jeg løp fra Israelvennene den kvelden. Jeg sto sammen med dem helt til vi evakuerte ut av tåregassen og ut i Prinsens gate, og så stakk jeg. Så fort jeg kunne strente jeg av gårde mot toget på Oslo S. Det siste jeg så av dem, Israelvennene, var at de sto samlet i en liten klynge ved Wessels plass. Rundt et Israelflagg som vaiet fra en antennemast, på høyde med taket på Stortinget. Jeg hatet dem for det flagget. Var det ikke ille nok som det var? Var det virkelig nødvendig å provosere med et så stort flagg? Slik tenkte jeg i adrenalintåka. Slik lærte jeg noe nytt.

Jeg småløp ned Prinsens gate. Magre, unge menn småløp forbi meg. De var på vei opp mot Wessels plass. ”Snakk til meg” var det en som ropte. ”Snakk til meg”. Vennene hans lo. Jeg dukket inn på en brun bule. Den var som alle andre brune buler. Det var en bardisk og en bartender og tre barkrakker. Jeg satte meg på en barkrakk ved bardisken, og jeg bestilte en pils av bartenderen. Han tappet den og skjøv den frem over bardisken til meg, akkurat som om det var en hvilken som helst dag, akkurat som om det var den mest naturlige ting i verden.

Jeg drakk hurtig. Galskapen der ute var med ett blitt veldig fjern. Jeg strøk fingertuppene over bardisken og følte hjertet finne tilbake til normaltakt. Mens jeg drakk hørte jeg bartenderen snakke med en kunde. De snakket om bråket utenfor.

”Bare pøbel” sa bartenderen.

”Ikkeno med politikk å gjøre” sa kunden.

Jeg nippet til ølen min og fant det betryggende, det de sa. Jeg ønsket å tenke som dem. At pøbel og politikk er to atskilte fenomener. Jeg rullet med skuldrene og tenkte at det ikke trenger å bety noe, om det blir oppløp av og til. At det måtte ha vært en isolert hendelse. At det ikke egentlig hadde noe med verken Israel eller jøder å gjøre. For hvordan kunne det ha noe med Israel og jøder å gjøre? Jeg lo. Selvfølgelig hadde det ikke hatt noe med Israel og jødene å gjøre, det jeg hadde opplevd der ute. Så mange gærninger fantes det ikke i Oslo, konstaterte jeg fornøyd.

Noen dager senere lærte jeg om Khayber, og dermed ble min egen hjemby også mer fremmed for meg, for jeg ser nå at det er en fremmed art av løvetann som presser seg frem gjennom asfalten. Jeg begynte å blogge. Flere til for å hjelpe. Det betyr selvfølgelig ikke stort, det vi gjør. Vi får nå inn en treffer av og til, det skal vi ha. Men til syvende og sist så hjelper det ikke all verden om utlendingene forstår at vi har problemer her til lands, vi også. Utlendingene har nok med sine egne problemer. De kan ikke løse våre, vi må løse dem selv. Senator Brownback kan skrive brev til han blir blå i trynet, det rokker ikke en tøddel ved det som skjedde ved Khaybar, eller det som skjer i Malmö, eller det som vil skje igjen på Karl Johan. Like lite nytter det å sitte og skrike fra bak en skjerm i Oslo øst.

Men, ser du. Jeg tok bussen østover den kvelden, den 8 januar. Og de andre på bussen, de hadde også vært i ilden. Men de hadde vært på den andre siden av gjerdet. Og derfor vil jeg helst ikke at de skal finne ut hvem jeg er, eller hvordan jeg ser ut, eller hvor jeg bor… slik er loven øst for Akerselva. Tror du meg ikke? Er det ikke slik på Ullern, sier du? Er det ikke slik i Kristiansand og Bergen by? Spør Rubb, spør en av de andre. Gå og les om Khaybar, og lytt til Lee Dorsey mens du leser.

How long can this go on?