Tre amerikanske ungdommer – Shane Bauer, Sarah Shourd og Josh Fattal, var på «hiking» i irakisk Kurdistan da de ble tatt av iranske grensevakter. Når et diktatur trenger noen brikker å spille med, er alle fair game. De har sittet over ett år nå. Den 20. mai fikk to av mødrene treffe dem. Det ble en emosjonell gjenforening, også fordi regimet påla dem å slikke støvlene til regimet offentlig. Det gjør inntrykk å se de unge kjekke unge redusert til bleke skikkelser som må presse frem rosen av regimet. Shane Bauer kveles nesten av å si at vaktene behandler dem «civil».

Slik er en politistat. Den sier: vi kan gjøre hva vi vil med dere, og vi kan tvinge dere til å rose oss foran hele verden. Det var prisen mødrene og de unge måtte betale. For ressurssterke unge mennesker i Vest er det utenkelig at de kunne bli kastet i fengsel og bli sittende der på ubestemt tid. De var jo amerikanere. I Iran betyr det at de er verdifulle brikker, men de som mennesker betyr ingenting. De sitter i det beryktede Evin-fengslet i Teheran.

I går var to av mødrene ved ambassaden i London og forsøkte å levere et brev. Døren åpnet seg ti centimeter, nok til at en mann ba dem poste det. De tok ikke mot noe brev.