Christian Skaug Ikke noe er som før: Politikere, akademikere og journalister presenterer verden sett fra Hamas’ hjørne. Til tross for at all erfaring tilsier: «Vent og se». Fristelsen til å delta i flokken av rettferdige blir for stor. At denne flokken kunne minne om en mobb, affiserer dem ikke.
Jeg tør ikke tenke på hvordan reaksjonen ville vært om en av de norske på «Mavi Marmara» var blitt såret, eller det som verre er. Tonen var allerede på samme bølgelengde som Recep Tayyip Erdogan: sentimental, nasjonalistisk, selvrettferdig og hevnfull.
«Nok er nok! Nå må Israel settes på plass.» Venstres Trine Skei Grande sa det slik: – Israel kan ikke lenger kalles et demokrati!
En enslig journalist tar til motmæle. Han taler feterte Erlend Loe og Henning Mankell midt i mot. NRK også for den saks skyld.
Bjørn Gabrielsen var en enslig stemme, men røsten bar langt. Fordi det han sa var overmodent. Den gamle 68-radikalismen har gått ut på dato. Nå må man se hvem man går til sengs med.
Erlend Loe insisterte på å delta likevel. Under Hizbollah-flagg.
Den harde kjerne av aksjonister på Mavi Marmara deltok i klassisk asymmetrisk krigføring: Man skjuler seg blant sivile og lar motparten ta støyten og belastningen ved å svare med dødelig ild.
Lange linjer
Det ligger innbakt i den romantiserte voldsfikseringen som PLO adopterte og som er rendyrket til nihilisme under Hamas og Hizbollah.
Dette går tilbake til grunnleggeren av Det muslimske brorskap, Hassan al-Banna, bestefar til Tariq Ramadan, som opererte med noe han kalte «art of death» og «death of art».
Kunsten å dø og dødens kunst. Døden blir opphøyet til et mål i seg selv. Denne dødskulten har islamismen til felles med nazismen. Nazismen var en dødskult, og islamismens dyrking av martyriet kommer tett på.
Det er neppe tilfeldig, for Hassan al-Banna var sterkt influert av både nazisme, fascisme og kommunisme. De karismatiske massebevegelsene var nettopp hva al-Banna ønsket å gjenskape, og han lyktes.
Praktisk samarbeidet islamistene med nazistene gjennom muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini. Dette var ikke noen høflighetsgest. Husseini ville gjerne at nazistenes Endlösung skulle omfatte Midtøsten, og toppnazister kom på besøk for å gjøre forberedelser. Kun det militære nederlaget satte en stopper for planene.
Det bemerkelsesverdige er at denne kollaborasjonen ikke fikk noen konsekvenser etter krigen, hverken strafferettslig, politisk eller ideologisk. Brorskapet fortsatte å se opp til Det tredje riket og Hitler. Deres eneste feil var at de mislyktes. Derfor kan Yusuf al-Qaradawi uttale seg som han gjør: Det påligger muslimene å fullføre Holocaust.
Denne siden av islamismen nekter hjemlige Hamas- og Palestina-venner å forholde seg til.
NUPI-direktør Jan Egeland utfoldet seg i Søndagsavisen og analyserte situasjonen. Han presterte å si at Fatah var mer avskydd enn Hamas før gjennombruddet i Oslo-prosessen. Michael Melchior bemerket at det var en faktor Egeland ikke tok hensyn til eller nevnte i sin analyse: islamismen.
Lodden venstreside
Bjørn Gabrielsen gjorde noe viktig da han polemiserte mot Loe. Det eksisterer fortsatt en forestilling om en stor, varm lodden venstreside som tar vare på alt og alle, som er moralsk høyverdig, som ikke lyver. Derfor er aksjonistene troverdige vitner, israelerne ikke.
Gabrielsen sier til Loe: Våkn opp! Dette er en stor illusjon. Ser du ikke fanene du taler under?
Loe ville ikke det. Gunnar Stålsett ville heller ikke se det da han talte under demonstrasjoner foran Stortinget under Libanon-krigen i 2006.
Man vil ikke se.
Gabrielsen trakk historiske paralleller. Dette forræderiet er ikke unikt. Tvert om følger det europeisk historie som en skygge – i mindre grad USA (vel verdt å tenke over). Kommunismen ble forsvart og unnskyldt av noen av Vestens fremste forfattere og intellektuelle. Jean-Paul Sartre kunne ikke avsløre Sovjetunionens Gulag av hensyn til franske arbeidere! Han ville frata dem troen!
Den norske ML-bevegelsen mistet all uskyld da den forsvarte Pol Pot, et konkret samtidig folkemord, ikke et historisk.
Det ble allikevel palestinernes sak man gikk dypere inn i. De befinner seg midt i alle historiske veikryss pga jødene.
Dette var aldri noen lek, heller ikke på 60-, 70- og 80-tallet. Men nå er innsatsen mye høyere.
Islamismen er ideologien som forvandler voldsromantikk til en dødelig fare, og denne gangen gjelder det våre egne samfunns være eller ikke være.
Det er et stykke igjen før vi befinner oss i samme trengte posisjon som Israel, men vi er på god vei.
Det gir derfor dekningen av Israel en dobbelt bunn som den aldri har hatt før.
Kreftene som vil bryte blokaden av Gaza med alle midler, er de samme som jager jøder på Karl Johan og som kler småjenter i hijab.
Bjørn Gabrielsen ble avkrevd svar: Er du egentlig Israel-venn? Spørsmålet som skal avvæpne, og gjøre en målløs. Hvem tør svare ja på et slikt spørsmål etter Mavi Marmara?
Men Gabrielsen gikk ikke i fella. Han svarte bare at han gjerne vil vite sannheten, og at andre også bør vite hvilke faner de går under.
Det er det minste vi bør forlange.
