Kommentar

Fiendens forfølgelse av Lars Vilks, og det svenske sivilsamfunnets manglende beskyttelse av ham, minner mer og mer om en aggressiv mobb i en skolegård som til de redde og tause omgivelsenes passivitet hundser en elev som er litt annerledes enn de andre.

Dette er dog ikke helt rettferdig mot mobben på skolen, for den har ikke noe ideologisk program, og den vil som en hovedregel gi seg når en eller annen moralsk sperre setter inn hvis det ikke kommer noen voksne forbi. De som ønsker at Lars Vilks lider samme skjebne som Theo van Gogh, har ingen slike skrupler. Og vi risikerer at de snart får sitt ønske oppfylt om ikke Sverige, hvor det ikke ser ut til å være mange voksne mennesker igjen, tar seg kraftig sammen.

Lars Vilks er blitt en ny Salman Rushdie, men til forskjell fra tilfellet med den britiske forfatteren, som ble truet på livet i en tid da Vestens immunforsvar var adskillig sterkere enn i dag, står ingen resolutt myndighet last og brast med ham i den livsviktige kampen han fører.

Den britiske regjeringen ledet av Margaret Thatcher brøt i sin tid de diplomatiske forbindelsene med Iran som følge av fatwaen. Men svenske myndigheter sørger ikke engang for adekvat beskyttelse av mannen islamistene ønsker død. De gjør knapt noen verdens ting! Og derfor er det at ydmykelser som den totalt uforstyrrede påtenningen av huset hans i natt overhodet er mulig. Det er nesten ikke til å tro.

Sverige burde dø av skam, om de fortsatt har noe slikt igjen.