Kommentar

Røyksøylene som velter ut av vulkanen på Island bryter gjennom den beskyttende rustningen vi alle bærer: den overlegnes selvsikkerhet og følelse av usårbarhet. Vi er alle slått av hybris, overmot. Vulkanen river i stykker denne tryggheten.

– At noe slikt er mulig i 2010 er helt utrolig. Er vi ikke kommet lenger, spurte en velkledd, middelaldrende kvinne på OSL Gardermoen igår. Det var morsomt, og avslørende. Hun var grepet av sin fortvilelse over ikke å komme hjem til Irland, men ga samtidig uttrykk for en følelse som deles av mange: Hvis noe går galt så er det menneskers skyld og de må kritiseres.

Denne forestilling om menneskelig allmakt er infantil sett utenfra: Vi tror mennesket behersker tilværelsen. Vi har glemt at det finnes langt større krefter. Det var en slags barnlig overtro kvinnen på Gardermoen ga uttrykk for.

Det at røyksøylene på Island kan sette fly over hele Europa på bakken, ryster oss på et nivå vi hadde glemt eksisterte. Vi blir maktesløse, og vi har glemt at det er et menneskelig grunnvilkår. Det har man i tidigere tider vært smertelig klar over, for man har blitt minnet om det hele tiden; oversvømmelser, tørke, har flytt sammen med invasjoner og kriger. Katastrofene har fulgt etter hverandre.

Nå føler vi oss som pompeianerne som sto og så på Vesuvs utbrudd. De visste ikke at røyken var dødelig. Vi vet, men føler oss like «trapped» fordi vi ikke kan bevege oss hvor vi vil i luften.

Det finnes et scenario som er enda dystrere. I den omtalte boken The Road beskriver Cormack McCarthy en verden dekket av aske. Sivilisasjonen er borte. Bare noen få mennesker er igjen. De tramper i aske over alt. Det finnes derfor ikke mat og menneskene er redusert til noe verre enn dyr.

Nabovulkanen Kotla vekker slike assosiasjoner. Hvis den begynner å røre på seg kan det vi hittil har opplevd bli rene barnematen.

Menneskene har en innebygget frykt for «sinte» fjell. Vi har glemt denne frykten. Vi tror vi er fryktløse, men vi er egentlig overtroiske, og det er oss selv vi tror på.

At vulkaner skal kunne påvirke våre liv på grunnleggende vis er noe vi nesten ikke kan fatte. Som når mennesker blir skutt på film, og ser forbauset og sjokkert på sine egne sår. Han hadde glemt at han var dødelig.

Les også

-
-
-
-