Kommentar

Da vi gikk ut av tollen på Gardermoen ble vi møtt av en mengde hijabkledde kvinner og deres barn og det var også noen menn blant dem. Det var ikke oss de sto og ventet på. Siden jeg har brukt litt tid på å sette meg inn i de reelle utfordringer som Norge står overfor, særlig når det gjelder muslimske innvandrere, fikk jeg en følelse av at det nesten var en skjebnens ironi at velkomstkomitéen var av dette slaget.

Etter noen år i utlandet var jeg oppriktig spent på hvordan situasjonen hjemme i Norge ville oppleves. Hadde jeg blitt overspent av internettets strøm av bilder og ord? Hadde jeg viklet meg inn i noe som ikke stemte med virkeligheten? Hadde jeg mistet den sunne dømmekraften? Slike spørsmål er det viktig og riktig å stille seg selv med jevne mellomrom.

Inntrykkene fra januar da Oslo sentrum ble rasert og ville pøbler «jaktet på jøder», glemmes aldri. Det var en skjelsettende opplevelse, også på avstand. Det er et vannskille i moderne norsk historie. Fra Sverige, Danmark, England, Frankrike etc serveres det daglig urovekkende informasjon om en stadig eskalerende strøm av voldsdåder og en dypereliggende og tiltagende rift i samfunnene. Noe revner og det skjer fort og ekstremismen blomstrer på alle sider. Dette skjer også i Norge.

Vi lever i en skjebnetid, men ingen, bortsett fra noen få, prøver å forholde seg til vår tids problemer på en fornuftig og konstruktiv måte. Det er i seg selv et svakhetstegn. Det vitner om frykt og det er nærliggende å bruke et begrep som politisk apati om situasjonen.

På vei østover med t-banen i Oslo fikk man se det såkalt flerkulturelle Oslo slik det utspiller seg på fellesarenaer blant folk som bruker kollektivtransport. Det råder en aggresjon og en frykt og en utrygghet i Oslos underjordiske tuneller. Stemningen er til å ta og føle på. Ingen med sine sanser i behold kan unnlate å ta den innover seg. Slik skal ikke stemningen i en velfungerende by være. Kun kort tid etter ble det løsnet dødelige skudd på Tøyen i t-banesystemets klaustrofobiske tranghet.

Men Norge og Skandinavia er stort og mangfoldig. Disse landområdene har alltid bestått av flere kulturer. På lange kjøreturer over disse områdene får man en annen forståelse av hva for eksempel norsk kultur kan innebære; hva den historisk sett er basert på. Det er velordnede små samfunn der mennesker hekter seg sammen for å klare livets byrder, det daglige strev. Skogene. Åkrene som er forsvinnende små sammenlignet med Amerikas milevide sletter. Disse røttene rives ikke lett opp. De har vokst seg lange og kraftige i en symbiose mellom land og folk. Menneskene er en del av landskapet.

Det er først og fremst i byene at vår tids kulturproblemer utspiller seg. Det er langt mellom by og land og i Norge er Oslo nærmest å regne som et eget fenomen. Jeg tror at de som ikke har vandret rundt omkring i Oslos gater rett og slett har vanskelig for å ta inn over seg de radikale endringer som vårt samfunn blir påført. Det er kun ut fra egne erfaringer at viljen til politisk handling utkrystalliserer seg. Det er vel dette som er forklaringen på den uforståelige politiske treghet.

Alt i Norge er smått og kronglete. Naturen er preget av det kalde klimaet langt nord og det er som om også samfunnssystemene i dette landskapet har grodd frem og blitt furet værbitt. Amerikanernes tempo og effektivitet og pragmatiske holdning er skilt fra oss med hele Atlanterhavet. De norske systemene knaker under en ny tids vekt. Man setter ikke inn de nødvendige ressurser, kanskje de rett og slett ikke finnes. Man satser på at den gamle kjerra holder en dag til.

På Veivesenet på Risløkka, som altså er hovedstadens trafikkstasjon, var det hundre foran meg i køen da jeg skulle registrere bilen min. Jeg ventet i flere timer og beundret personalets profesjonalitet og utholdenhet. Med det nye systemet kunne ikke skiltene leveres før om tre til seks dager. I mellomtiden kunne man allernådigst få kjøpe prøveskilt for å flytte kjøretøyet. På telefonen kunne de ikke svare meg på om skiltene var kommet, så spent måtte jeg ta en ny runde med uproduktiv venting med en kølapp i hånda. I USA fikk jeg en gul lapp i bakruta som var gyldig registrering i enogtyve dager. Skiltene ble levert rett hjem i posten. Nabomannen sa at systemet i Norge var verre og tregere enn i Sovjetunionen, noe han hadde førstehånds kjennskap til. Veiene er et kapittel for seg, det er ikke nødvendig med noen utdypning. Barnetrygdsøknaden vår til NAV er ennå ikke behandlet etter nesten ett års ventetid. Min logiske konklusjon er at systemene i Norge ikke er dimensjonert for det trykket som de nå har. Og trykket bare øker. Man frykter for hvordan fremtiden vil bli, både for en selv og for barna. Ikke minst for barna.

Samtidig som NAV unnskylder seg med at de må sjekke alle saker grundig fordi det er så mange som svindler med barn født i utlandet, og samtidig med at staten pøser milliarder ut i asylindustriens kriminelle gråsonemarked, så blir jeg flådd hver gang jeg gjør den minste lille bevegelse ned til lommeboka.

Kjøper jeg hus så skal Staten ha titusenvis av kroner i avgifter. Kjøper jeg en bordsag for å snekre litt så tar Staten 25% av kaka. For hver minste lille ting så robber staten meg for penger, men barnetrygden klarer de ikke å betale ut til et menneske som har bidratt med hundretusenvis av kroner til felleskassa.

I Minnesota var sales tax 6.5 prosent. I Oregon har de ikke sales tax i det hele tatt. Oppegående mennesker bør ikke finne seg i at Staten skal grafse til seg penger som man har solgt sin arbeidstid for, og så forvalte tyvegodset på besynderlige måter. Det finnes andre og langt mer effektive samfunn der tanken om individet og respekten for arbeid ikke har sklidd ut i sosialistisk kollektivisme.

Det har egentlig vært en ganske skremmende opplevelse å komme tilbake til det norske samfunnssystemet. Det fungerer temmelig dårlig. Det er underdimensjonert for det samfunnet som noen nå har åpnet opp for. Det finnes ikke et tilstrekkelig kvalifisert byråkrati som klarer å hamle opp med utfordringene. Man tenker kollektivt, men man har glemt det sosiale, det nære, det mellommenneskelige. Slik fremmedgjøres alle og enhver og det skapes mistenksomhet, frykt og en egoisme som baserer seg på naturinstinktet om den sterkestes rett og alles kamp mot alle.

Norge har blitt en idealistisk øy. Et Atlantis som sakte siger under. Et pussig fenomen. Et trist skuespill. Fornuften er drenert bort og man forsøker å innbille seg at vi lever på en rosa sky der alle naturlover bare er oppkonstruerte. Plutselig kommer ground rush. Virkeligheten kan ikke unngås eller bortforklares.