Saken om Gita Sahgal er viktig. Den sier noe om at striden om radikal islam og muslimers plass i Vesten går tvers gjennom alle mennesker og organisasjoner. Det er blitt den store saken i vår tid. Den dukker opp i alle sammenhenger. Visse punkter ligger fast for en som arbeider med menneskerettsarbeid: kvinners frihet er blant dem.

At Amnesty havner i en situasjon der de må velge, og velger den maskuline, islamist-versjonen, på bekostning av en kvinne med lang erfaring og flerkulturell bakgrunn, sier mye.

Det er en merkelig allianse mellom «hvite» venstreorienterte og islamister. Tilsynelatende mener de alle de rette tingene, men noen av orienteringspunktene peker i nye og overraskende retninger, viser det seg. Prosessen har tatt lang tid, men posisjonene begynner å klarne, visse valg blir tatt ved noen skjæringspunkt.

Amnesty valgte Moazzam Begg i stedet for Gita Sahgal. At folk som Salman Rushdie og Christopher Hitchens går så kraftig ut, og at hun får støtte fra andre seniormedarbeidere, bekrefter at dette er en alvorlig sak.