Sakset/Fra hofta

av Roy Vega

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, har vært i Israel og på Vestbredden med tegneren Roar Hagen og klasker til med en lørdagskommentar: Slik er ydmykelsens mur. Det virker litt sterkere to dager etter at Obama hevet oss til skyene. Vi er tilbake i virkelighetens verden, og igjen er det disse israelerne. «Det var underlig å se muren på Vestbredden, bare noen få uker etter at jeg hadde vært i Berlin», skriver Skartveit. Valget er hennes. Hvor VG tar sine lesere, eller rettere – parkerer sine lesere midt i adventen, er selvsagt opp til VG. Men det er ikke en sekvens – ikke en setning – i dette oppslaget som representerer noe nytt. Den eneste problematiseringen blir alternativt motivet for oppslaget.

Her er hva VGs Hanne Skartveit ikke problematiserer: Nå prosjekterer og bygger Europa i det stille grensegjerde med spektakulær elektronikk – mot Afrika, langs nordkysten av Middelhavet. Prosessen er ikke helt politisk korrekt, og det er bare Spania som har flagget dette åpent overfor media; nå med et sikkerhetsgjerde som strekker seg langs hele Andalusia-kysten og enda litt til. All statistikk viser stor reduksjon i illegal innvandring, og nå øker trykket proporsjonalt mot andre land som ikke har sikkerhetsgjerde.

EU har introdusert en felles europeisk grensevaktstyrke, som bl.a. skal patruljere langs nye gjerder ved Middelhavet. Nå er det i første rekke avansert teknologi i det såkalte SIVA-systemet som er stolpet ned, først over et 20 kilometer langt pilotprosjekt på den spanske kyststripen, bevoktet døgnet rundt av 1100 spanske sikkerhetsvakter. Elektronikken har et imponerende brukergrensesnitt – i en kombinasjon av sensorteknologi med kamera og radar som ingredienser. Hakket foran Norge i Finnmark.

Fra før har Spania et høyt sikkerhetsgjerde på det afrikanske fastlandet, ved Ceuta som skiller Marokko og Spania. Italia prosjekterer høye sikkerhetsgjerder på sin kyst, og Hellas er under kraftig press, blant annet med mye illegal innvandring fra Tyrkia. Tyrkia er for tiden også på topp når det gjelder å se gjennom fingrene med illlegal innvandring til det sentrale Europa.

Hvor langt og lenge skal den politiske korrekthet om sikkerhetsgjerdet i Israel så problematiseres, repeteres og strekkes ut i? Det er mer enn ti slike sikkerhetsgjerder også i Europa i 2009, og de er slett ikke satt opp i vond hensikt for å plage andre. Israel kan i tillegg skilte med tusenvis (!) av erfaringer knyttet til terrorisme fra celler som stadig skjuler seg under ulike bokstavforkortelser i sivilbebyggelsen – på den andre siden av sitt sikkerhetsgjerde. Sikkerhetsgjerdet som påkaller så utfyllende moralsk indignasjon midt i VG lørdag, har redusert terroraksjonene med 70 – 80% for Israels egne og andres borgere, som foretrekker å gå i fred på sine kafeer, busser, markeder og diskotek. Tilsvarende statistikk, men primært knyttet til ulovlig innvandring, finnes i Spania. Et sikkerhetsgjerde er ikke noe problem isolert sett, men må selvsagt sees i forhold til politiske kontekster. Sikkerhets-realitetene langs Israels grensesoner er det egentlig vanskelig å skrive seg bort fra, om følelsen av ydmykelse kan være reell nok for de fleste.

Men konteksten, og det at andre land velger samme løsning, er fraværende fra Skartveits artikkel. Før helgen fikk vi vite at Egypt nå skal forsegle grensen mot Gaza med stålplater som graves seks – 6 – meter ned i bakken, for å få slutt på smuglingen gjennom tunneler. Det vil utvilsomt ramme palestinerne i Gaza hardt, og er «umenneskelig», men vekker ikke samme reaksjon når det er Egypt som står bak.

Hvis Sikkerhetsgjerdet, eller Muren som Skartveit skriver, er en ydmykelse, hva skal man da kalle det den er et svar på?

Det lå «ydmykelse» i tette støvlag over store deler av Manhattan for en tid siden, samtidig over Pentagon. Og over en togstasjon i Madrid, i London, på Bali, over et stort hotell i India og nesten tvers gjennom redaksjonslokalene til en dansk storavis, dersom CIA og FBI ikke hadde kommet Daoud Gilani og hans hjelpesmenn i forkjøpet. Jyllandspostens hovedredaksjon kunne faktisk vært historie nå i desember.

«Men følelsen er den samme» skriver Skartveit videre. Hun får nemlig den samme følelsen ved sikkerhetsgjerdet i Israel nå som hun fikk ved Berlinmuren for noen uker siden. Virkelig? Er de to murene sammenlignbare? Er det ikke en grov historieforfalskning å påstå noe slikt? Uansett hvor iskald stemmen i høyttaleren er.

Skartveit bruker følelsen hun får ved foten av Muren til å slå politisk mynt på. Det er uredelig og synd. Skartveit er ellers en av de få som forstår Israels situasjon.

Men Muren er blitt en metafor for Israels umenneskelighet, og ved å låne stemme til denne propagandaen er Skartveit med på medie-demoniseringen av israelere og jøder. Dette er et null-sum spill: De små daglige drypp er uvilkårlig med på å legitimere islamistenes blodsprutende politikk. Vi beveger oss rundt i en politisk andedam her nord, med sterke naive tradisjoner, med en type politisk korrekthet som lingvistisk og retorisk beveger seg ut til venstre, spekket med uttrykk og fraser som ikke bare er med på å gi implisitt ryggdekning til islamister, deres intoleranse og iboende voldskulturer verden over. Vi blir farlig åndssløve i møte med de samme utfordringer som israelere har kjent på gjennom de siste 70 årene.

Roy Vega