Gjesteskribent

Av RUNE VIK-HANSEN

I sin kronikk i Aftenposten 2009-07-22 lister Dannelsesutvalget (DU) prisverdig, omenn mer enn ambisiøst, opp «dannelsesdebatt», «ny gjennomtenkning av hva studenter skal lære», «intellektuell tilpasningsevne», «å skape handlingsføre og kunnskapsrespekterende individer», «prøvende-kritisk kultur», «å kunne uttrykke seg nyansert og presist og i bevissthet om egne argumenters rekkevidde», «intellektuell og moralsk uro», «kritisk-opplyst erkjennelsesapparat», «vitenskapelig tenkemåte», «de dype kunnskapshull, ønsketenkning og irrasjonalitet som truer den felles samtale», «en kraftfull intellektuell kultur som stiller interessante spørsmål om verden og livet, men som også er disiplinert i sin sannhets- og handlingsforpliktelse», «modenhet, kritisk sans, erkjennelseslyst og endringsevne».

En ting er å formulere mål, noe helt annet er hvordan man tenker seg målene realisert og ved å dra veksler på nettopp hva DU etterspør, for å vise både at dannelse er langt mer komplisert enn hva utvalget tilsynelatende tar høyde for og at motkreftene er mange og mektige, tenkte vi å betrakte dannelsesspørsmålet i et bevissthetsfilosofisk perspektiv.

Før vi kan snakke om hvordan eller hva slags dannelse, reformer eller læreplaner er nødvendig først å avklare mulighetsbetingelsene, og således må vi begynne med vårt eget sinn. Lar det seg danne? Er det mottagelig for dannelse? Er alle støpt for å dannes? Hvis ikke, hvorfor og hvilke konsekvenser gir det?

Ingen dannelse synes reelt mulig før spørsmålet knyttes mer direkte til den senere tids bevissthetsforskning og fortsatt forholder man seg til dannelse som om dens årsak, løsning og mulighet var grunnet i bevissthet og vilje, hvor motspørsmålet er hvorfor noen ikke skulle ville dannes?

Veien til dannelse er lenger enn mange er klar over, for forskning (Libet, Kornhuber, Deecke et. al) viser at både driftsliv (ønsker, lyster, begjær, interesser, trang til osv.) og mer kognitive aktiviteter som tenkning, forståelse og persepsjon foregår uavhengig av bevissthet og vilje hvor en av bevissthetens oppgaver er å skille skitt og kanel dersom vi skal til å si eller gjøre noe som ikke burde sies eller gjøres. Dette betyr at vi bevisst kontrollerer verken vårt driftsliv med henblikk på innhold, styrke eller tidspunkt og heller ikke hva, hvordan eller hvorfor vi oppfatter eller forstår noe slik eller slik. Vi kan m.a.o. i kraft av viljeshandlinger ikke bestemme oss for å forstå noe vi ikke skjønner samtidig som mange ikke ser forskjell mellom forståelse og interesse; at man er interessert betyr ikke at man forstår, og det er et i sosialdemokratiets navn til å måtte akseptere beklagelig faktum at evner i så måte er ulikt fordelt.

For å vise hvilke utfordringer dannelsesprosjektet står overfor, skal vi i lys av ovennevnte prinsipielt belyse fire mektige motstandere: relativisme, religion, multikulturalisme og samtidens intellektuelle klima med kunnskapsforakt som hovedkjennetegn. Motivene for motstand mot dannelsesidealer kan være politiske, religiøse eller kulturelle, men alle har felles kilde, de oppstår i underbevisstheten, dvs. er ikke viljestyrte, for, igjen, hvorfor skulle man ikke ville eller ønske dannelse?

1. Relativismen kommer i konflikt med DUs idealer, fordi de forutsetter en verden med felles forestilling om at alt nettopp ikke er like sant, godt og riktig og av ovennevnte grunner kan udannede relativister ikke endre standpunkt i kraft av viljeshandlinger, for hvorfor skulle de ville eller ønske innta en logisk inkonsistent og selvrefererende posisjon? Hvordan tenker DU seg å overbevise dem som forfekter relativisme til å endre standpunkt slik at DUs mål blir realisérbare?

2. Religiøsitet er irrasjonelt, for hvorfor skulle man rasjonelt ville velge eller ønske å målbære irrasjonelle vrangforestillinger med de konflikter det medfører? Hvordan tenker utvalget seg sinn fylt av religion og ønsketenkning skal kunne imøtekomme krav om kritisk opplysning, presisjon i uttrykket, etterprøvbarhet, intellektuell uro samtidig som de er sannhetssøkende? Hvordan tenker utvalget seg å gjøre disse sinn mottagelige for deres idealer når man i århundrer nettopp ved logikk, rasjonalitet og stringens uten å lykkes har forsøkt å få dem på bedre tanker?

3. Samtidens intellektuelle klima, preget av multikultur, misforstått toleranse, respekt og forestillinger om at alle kulturer er like verdifulle, sanne, sunne og riktige vanskeliggjør realisering av DUs idealer. Igjen kommer logikk, rasjonalitet og stringens til kort, for, om det stod på viljen turde det ikke være noe problem, for hvorfor skulle man ville eller ønske målbære en så konfliktfylt forestilling? Hvordan tenkes denne forestillingen overvunnet?

4. DUs idealer synes å innebære en reformulering av samfunnsvitenskapene som unektelig får et problem all den tid de mer beskjeftiger seg mer intensjonalitet enn kausalitet. Hvordan tenker man seg idealer som «nyansert uttrykk og presisjon», «vitenskapelig tenkemåte», og «sannhetsforpliktelser» målbåret og implementert tiden samfunnsvitenskapen er underlagt hermeneutikkens diktatur hvor krav om testbarhet er som å banne i kjerka? Hermeneutikkens problem er nettopp at tolkninger ikke kan testes, og tolkninger må kunne testes om vi skal vite om de sier noe sant om verden eller ikke. I tillegg må ryddes opp i enkelte disipliners ideologiske slagside, og for at samfunnsvitenskapen skal ha håp om å være konstruktiv, er den nødt til å rydde opp i sitt forhold til sannhet, fordi kun sannhet gir vitenskapens handlingsforpliktende tyngde.

Vi snakker altså om intet mindre enn et sporskifte i sinnelaget hos representantene for ovennevnte posisjoner, og fordi motstanden sitter i underbevisstheten, og ikke i bevisstheten, er umulig gjennom viljeshandlinger å endre disses oppfatninger eller innstilling. Hva gjelder kritisk sans, erkjennelseslyst og endringsevne, er å si at disse også er ubevisste, at ingen garanti kan gis for at disse oppstår, og at dannelsen bør begynne før irrasjonelt grums, mangel på evne til prinsipiell tenkning og evne til å tenke tankerekker helt ut forurenser sinnelaget. Hva angår muligheten for dannelse synes hva naturen har skjenket hver enkelt å veie tyngre enn antatt, selv om trening selvsagt kan bringe noen og hver et stykke på vei og og en mulig løsning er innføring av filosofi og vitenskapsteori allerede fra skolestart hvor spørsmålet er, for å tale med Heidegger, hvordan vi skal komme inn i sirkelen på den riktige måten.