Gjesteskribent

Av RUNE VIK-HANSEN

I sin utmerkede kronikk i Morgenbladet 03.07.09 problematiserer Shakil Rehman muslimsk forståelse av kjønnsroller og et fortsatt åpent spørsmål er om muslimene er enige i/om at kjønnsrollen innen islam bør endres eller om de oppfatter dette som utidig innblanding fra utenforstående som fremskynder uønsket sekularisering. Om endring er uønsket, som i lys av islams totalitære politiske ideologi kan forstås, kan man spørre om hvorfor. Ønskes derimot endring, og, forutsatt at man enes om målene, må debatten konkretiseres fra hva til hvordan hvor visdomsordet «Tenke det, ønske, gjøre det», rinner Dem kanskje i hu?

Muslimers forståelse av kjønnsroller og rettighetstenkning styres og preges av islam og Koranen, og nettopp p.g.a. fraværet av motforestillinger er spørsmålet hvordan muslimer, skal kunne gjøres mottakelige for verdimessig annerledes tankegods enn hva de for øyeblikket klamrer seg til. Koranen illustrerer og representerer, som religion generelt, et hermeneutikkens diktatur; dvs. all den tid testbare hypoteser ikke lar seg utlede, vil makt og politikk avgjøre hvilken tolkning som skal gjelde. Den rådende tolkning gjelder ikke fordi den empirisk er mer korrekt enn andre tolkninger, men fordi den passer makthavere bedre. Innvendingen mot hermeneutikkens diktatur er nettopp vitenskapelig, og hvordan får man muslimer til å forstå at dette prinsipielt også gjelder dem, uansett hvor meget de klamrer seg til forestillingen om Allah? (I parentes bemerket eksisterer intet vesen som heter «Allah», det er kun en forestilling og det er denne som må utfordres).

Etter at Rehman og andre har påpekt hva som må gjøres for at muslimer skal få en forståelse av kjønnsroller mer forenlig med moderne, vestlige og sosialdemokratiske staters, føres vi straks til spørsmålet om hvordan? Hvordan tenkes denne endringen foretatt? Hvilke grep tenker man seg og er den realistisk å håpe på? Hvordan får man imamer og andre såkalte skriftlærde til å stille seg åpne for andre forestillinger? Tvangsforing av vestlig politikk, filosofi og vitenskap? Ukentlige forelesninger om demokrati og likeverd med pliktig oppmøte? Utveksling av ambassadører på helgeseminarer? Korrespondansekurs i likeverd og rettighetstenkning? Lokale foreninger og kollokvier som arbeider med «dertil egnet litteratur»?

I så måte er viktig å ta høyde for at en endring av muslimers kjønnsrolleforståelse, kanskje spesielt i de mest konservative og ortodokse miljøene, hvor man av ulike grunner, psykologiske, økonomiske, prestisjemessige, status osv. klamrer seg til ortodoksien, også fører til en forskyving av maktfordeling og status og prestisje og et kjernespørsmål er hvordan man får lederskikkelser og andre autoriteter innenfor kjønnsdiskriminerende ortodoksi til å gå foran med et godt eksempel? Skal imamer og skriftlærde kompenseres fordi deres makt, kunnskap og eventuelle prestisje plutselig annulleres og erstattes av andre forestillinger? Er sporveksling mellom ulike forståelsesrammer et psykologisk spørsmål hvor den som intet våger intet vinner eller er det snakk om prøving og feiling, hvor man jo også må våge? Oppgaven er å få denne overgangen til ny forståelse til å skje mest mulig smertefritt og spørsmålet er hvordan?

En mer direkte og konstruktiv måte å endre og gjøre muslimers selvforståelse mer forenlig med sunnere idealer om rettighetstenkning og likeverdige kjønnsroller på (i Europa), er gjennom eksemplets makt, hvor krav med utgangspunkt i islam, for å lage rom til den «muslimske identitet» i det offentlige rom (muslimer synes i sterkere grad enn andre religiøse å være opptatt av sin religiøse forankring hele tiden), med klar begrunnelse strengt og konsekvent avvises- og hvor det pedagogiske poeng ligger i at selvforståelse på flere plan gjerne endres samtidig. Gjennom slik avvisning, forstår forhåpentlig muslimske sinn etterhvert at kjønnene er likeverdige, men også at religion ikke hører hjemme i den offentlige sfære som nettopp av hensyn til alle, bør være nøytral.

På vei mot en mer utviklet forståelse av kjønnsroller vil mange muslimer antakelig føle seg krenket og såret, men i takt med forståelsen, heves samtidig terskelen for krenkelse og etterhvert er man ferdigkrenket, men veien mot ny forståelse er langt mer komplisert enn som så, for, hvor ofte vet vi ikke hva vi burde, men likevel handler annerledes? Grekerne omtalte problemet som «viljesvakhet», men hvorfor skulle vi ikke ville hva vi burde? Dersom vi kan påvise at den muslimske verden ville nyte godt av å reformere sin kjønnsrolleforståelse (vekst, velstand, velferd, velvære), hvorfor skulle den så ikke ville eller ønske å utvikle sin forståelse?

Hva grunner vår viljesvakhet i? Kanskje kan litt kjennskap til menneskesinnet kaste nytt lys over problemene vi i verden i dag stor overfor?

Kort formulert, grunner viljesvakheten at mer ubevisste lyster, ønsker, drømmer, drifter, begjær osv. er sterkere enn vår bevisste evne til ikke å gi etter for våre lyster. Tilsvarende, handler forståelse om persepsjon og evne til å oppfatte og denne evnen er ikke viljestyrt i betydningen at vi i kraft av viljeshandlinger kan bestemme oss for å endre selvforståelse, dvs. vi har ingen innflytelse over hva vi forstår eller hvordan eller hvorfor vi forstår noe slik eller slik, det er hjernens nevrale nettverk og sanseapparat som avgjør det, og det er i sosialdemokratiets navn et til å måtte akseptere beklagelig faktum at evner i så måte er ulikt fordelt. Utfordringen ligger antakelig i den for mange senere tids foruroligende forskningsresultater omkring bevissthet og vilje, hvor forskningen viser at «viljen» ikke fungerer som tradisjonelt antatt; at vi gjennom bevisste beslutninger kan igangsette handlinger. Tvert imot begynner handlinger og tanker i dypet av hjernen uavhengig av bevisstheten og viljens (negative) rolle består således mer i vetoet av impulser enn initiering av handlinger. Dette er mer vesentlig enn hva mange tar høyde for, fordi det innebærer at muslimsk sporveksling ikke skjer før deres sinn selv ønsker endring, at ønsket om endring ikke blokkeres om det melder seg og dette samspillet mellom sinn og bevissthet kan ikke fremtvinges.

Spurt på annen måte: «Hvordan kommer vi inn i sirkelen på den riktige måten?» for å tale med Heidegger.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også