Feature

Kim Larsen på Verdens Ende, Tjøme, torsdag 9. juli, bra oppmøte været tatt i betraktning. Larsen er rundt de 60, men det er ikke nostalgisk retro. Han flyter ikke på gammelt ry. Lyden er rå, sterk, skidegod.

NRK sendte i våres dokumentaren om Gasolin. Den var betagende. Man møter seg selv, og forstår hvor stor og avgjørende denne tiden var. Det var magi. Men det gikk så fort, at man ikke fikk sanset seg før det var over, og borte. Hva var det egentlig der skjedde?

Larsen har en tøff/bløt side: hans sologitarist Christian Skovgaard er knakende god. Larsen er en trubadur, en som vandrer langs veien og må spille. Melodiene triller ut av hodet hans. Det handler om det vanlige mennesket. Hvor mange venner har du på Facebook? Én. X-Factor? Det er ikke der det skjer. – Hvor mye fikk du ut av livet, spør Larsen.

Med sin store munn spør han. – Klokken er kvart over ni og jeg har lyst på en smøg. Må
man lige ryge i Norge, eller er det forbud?

Jeg var ikke helt til stede da Gasolin lyste. Men det går an å gå tilbake og kjenne hva det handlet om. Kim Larsen forteller meg noe om at danskene har holdt koken. De legger seg ikke ned og dør. Danskene har et: Nei, det gider jeg simpelthen ikke. Hold nu op!

De gider ikke høre på det pjatt, og kunne ikke nordmennene lære litt av danskene? Vi liker da heller ikke at folk tar seg selv så høytidelig. Vi liker det samme lavfolkelige, enkle, så hvorfor lar vi oss bløffe?

Norges åndelige hovedstad er igjen blitt København.