Sakset/Fra hofta

Av Sorle S. Hovdenak

Sommervarmen har nå for alvor etablert seg i Minneapolis. Prydbusker står i praktfull blomst og sender sin parfymeduft ut i verden. Fuglene kvitrer høylytt og ekstatisk i morgentimene. En naturlig og perfekt ramme for å feire Norges nasjonaldag for en nordmann i utlendighet.

Til Mindekirken kom det over 600 mennesker til gudstjeneste med påfølgende tog ledet av et spinkelt men effektivt korps. Til Ja vi elsker og Gammel jegermarsj gikk gamle og unge en runde i nabolaget og viftet med flagg og ropte hurra!

Da kirken ble bygd på 1920-tallet var plasseringen ideell, midt i det tetteste norske immigrantområdet. Nå er nærmeste nabo en somalisk halal-butikk og nabolaget er fullt av tildekkede kvinner. Den kulturelle kontrasten var derfor uungåelig og påtakelig. De fleste av områdets beboere sto noe reservert og undrende i sine inngangspartier, men noen dristet seg til et vink og et smil.

Vel inne på kirkeområdet igjen kunne man mingle mens man spiste pølser og drakk brus og hørte på mer korpsmusikk. The connection to Norway kan fremstilles i et utall variasjoner. Og som en anonym kilde dristet seg til å si senere på kvelden i den private atmosfære: Mindekirken er egentlig ikke en plass der man tilber Gud – man tilber Norge. Og ingen er så norske som norsk-amerikanere.

En 17. mai uten litt stress og mas er ikke ekte vare, så derfor satte vi oss inn i bilen i siste liten for å snirkle oss gjennom et Minneapolis i veioppgraderingens tegn. Annenhver gate er stengt for å sette folket i arbeid med føderale midler. Etter tre feilkjøringer og en alt for lang omvei kom vi endelig hjem for så omtrent på direkten å haste opp til Old Moskego Church der professor Gracia Grindal årlig arrangerer en 17. mai sanggudstjeneste. Grindal er dikter og salmedikter og oversetter av skandinaviske salmer.

Å sitte i den første kirke reist i Amerika av nordmenn mens man synger de gamle kunstverk fra salmediktningens storhetstid, gir en egen følelse av kontinuitet og alvor. Den lille jenta på armen min sovnet trygt til den stille sang. Et øyeblikk var man grepet av nybyggernes håpefulle forventning der de med strev og møye skapte et nytt livsgrunnlag for seg og sine familier under en brennende sol og en veldig stjernehimmel. De reiste bort fra en undertrykkende og autoritær statskirke og fra et samfunn som ga dem karrige muligheter, for fritt å kunne tilbe sin Gud ifølge hjertets kall mens de sådde sitt korn i den nye jord.

Bjørnstjerne Bjørnsons diktekunst fikk også stemmebåndene til å vibrere og plutselig syntes jeg at noen av versene hadde en egen glød. Som om Norges historie igjen ble gjort aktuell på en nesten skremmende måte kontrastert med samtidens mangel på tro og vett og klarsyn og mot:

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Les også

-
-
-
-
-
-